Wiker5's Blog

Bryllupsreise til Tøttadalen

På 80-tallet brukte jeg om sommeren når jeg var hjemme i Narvik fra studiene i Oslo å besøke min bestemor, Johanna Wiker Johansen hver dag ved tetid på ettermiddagen.

Johanna kom fra en fortellerglad Wiker-familie på Øyjord, og over tekoppene ble det fortalt mange historier fra hennes liv på Øyjord og i Narvik og om hennes mange reiser i Europa og Amerika. Det var ikke alltid lett for en ung mann å følge hennes fortellinger, som snart handlet om Amerika eller slekta i Ofoten, fine damer og høye herre, fattiglemmer og vanlig folk, som hun hadde møtt gjennom livet.

Den unge herren syntes hun skulle skrive ned alle sine historier og fortellinger slik at mange andre kunne å ta del i slektens og landsdelens historie.

Dette er en av Johannas fortellinger………..

I 1912 kom jeg til byen for å tjene mitt brød. 16 år gammel begynte jeg som kokke på Narvik sykehus. Det var gamle hotell Royal, en stor trebygning der som  Grand Hotell Royal ligger i dag. Jeg var alene om alt arbeidet, det skulle bankes fisk til diettpasienter og alt som i dag kjøpes ferdig ble laget i kjøkkenet. En av pasientene, Karl Skarbo hadde vondt i en fot, men han hjalp meg med mange ting (Kanskje han hadde et godt øye til meg, men det tenke jeg ikke på). Etter en tid ble det for meget slit, så jeg tok post hos bankkasserer Larsen med lærerrinnefrue, og der var jeg nok foretrukket fordi jeg hadde gått amtskolen. Jeg fikk lese de bøker som kom ut og jeg fikk være med dem i IOGT-losjen, hvor jeg liksom hørte herskapet til. Jeg slet løs et nyre med å ta for hardt i noe tungt, og da ble jeg sykemeldt en hel vinter. Det å få plass i butikk var arbeid som var tildelt de som var fra byen, så senere begynte jeg på et pensjonat, hvor alle byens «fine» bodde. Der hadde jeg 18 kroner i lønn og det var god betaling, men dersom en ungdom av i dag skulle gjøre det arbeidet vi måtte gjøre, så tror jeg de var død innen kvelden .

Jeg var da forlovet med Karl Ottar Johansen, og det ble  til at jeg sluttet på pensjonatet da vi skulle gifte oss. Min  tilkomne svigerfar, Olof Johansen var også svensk fra Uddevalla, og han liksom min far var arbeidsleder på LKAB og det var karer som kunne sitt håndverk Olof Johanson bygde malmkaien som er noe av et under av godt arbeid så selv tyskerne gav opp å ødelegge den.

Da det kom på tale at det skulle bygges vannverk for byen, ble det LKAB som tok på seg å bygge det. Det ble min svigerfar som utførte arbeidet etter at det var ferdig utstukket. Det ble et yrende liv i Tøttadalen, det ble oppført brakker til folket, min svigerfar fikk eget hus som sjef, og når han ansatte folk, tok han også inn sine tre sønner.

Min Ottar hadde gått i snekkerlære i 4 år på nesten ingen betaling, og fikk her sjansen til å tjene penger så mye at vi kunne gå til presten og kjøpe det aller viktigste til å sette bo. Vi ble gift 28. juli 1914 og to dager etter brøt første verdenskrig ut. Bryllupsreisen gikk til Tøttadalen og her bodde vi en hytte som turistforeningen hadde satt opp mot at Ottar gjorde noen snekkerarbeid her

Nå var vannverket ferdig og Ottar kom til Bolaget. Krigen ute i verden raste og skipningen av malm ble det mindre med, så det var bare fire dagers arbeid i uka  og inntektene var kr 20. Vi var begge fra hjem med nok av mat og drikke så vi fikk det ikke til å rekke til med det aller nødvendigste.