Wiker5's Blog

I denne artikkelen skal vi fortelle litt om hvordan det var å være bolagsarbeider og skiftarbeider på bolaget :

Bolagsarbeider på 1960-tallet.

​

Hei, Lille-Ottar! I dag starter du på brua !

Det var sommeren 1969, og jeg hadde min første arbeidsdag på bolaget. For en stakket stund skulle jeg bli bolagsarbeider som flere av mine forfedre. Det var for oss ungdommer den best betalte sommerjobben en kunne ha, men det betydde hardt arbeid på skift. Bas Olsen satt inne på omkledningsrommet og fordelte dagens jobber. For datidens arbeidere i opplaget var arbeidsoppgavene fordelt på den måten at en del av arbeidstokken alternerte mellom forskjellige oppgaver, noe hadde mer eller mindre faste oppgaver, og så var det de som hadde spesialoppgaver. I det følgende skal vi følge disse rutinene og bli kjent med en del av de arbeiderne som jobbet i opplaget. Bolaget var på denne tiden en tredelt enhet. Geografisk lå selve opplaget i midten. Her var malmen samlet og herfra ble den videresendt til malmbåtene. Ovenfor var sporområdet hvor malmvognene kom og ble rangert til de forskjellige tømmeområdene. Nedenfor opplaget lå kontorene og serviceområdene, mekanisk verksted, snekkerverksted o.l.

Det hele startet på «brua»

Etter å ha fått på seg lompen, var det som sagt å komme seg opp på brua hvor malmvognene ble tømt. Her var det to viktige arbeidsredskaper, ei lita slegge og bolagsspettet. Spettet hadde ei kule på enden og den var viktig for at hendene ikke skulle gli av spettet. Selve tømmingen foregikk på følgende måte: To og to vogner ble plassert over sjaktene. Sort sett var det fire til fem mann som stor for tømmingen, tre arbeidet med spettet og en hadde slegge. Når vognene var på, var det sleggemannens oppgave å åpne bunnlemmene. Det skjedde ved at to hendler ble slått ned og lukene åpnet seg, og malmen strømmet ned i sjaktene. Så skulle lemmene opp igjen. Da var det plassert to mann med spett på den ene siden, og en mann på den andre siden av vogna. Malmvognene hadde en hake hvor man plasserte spettet, og på den måten vippet opp lemmen. Når den smalt i vogna, viste en at lemmen var oppe. Nå måtte sleggemannen være rask og slå låsene fast, slik at de tre med spettene ikke måtte holde for lenge på lemmen. Deretter var det videre til neste vogn og samme operasjon og liten pause til de to neste vognene ble trukket frem.

Det første laget jeg ble satt sammen med, var en noe ulik gjeng med personligheter. Fiske-Bjarne – Bjarne Pedersen og Nisse Lindstrøm skulle være på baksida, men jeg og Hell skulle være på forsida. Fiske-Bjarne og Nisse L. hadde teknikken inne. Ikke sette spettet for langt inn på lemmen, men slik at de fikk godt tak og kunne smelle lemmen opp hurtig. Da var det viktig for Hell på den andre sida å være med og for meg å få raskt slått over hendelen. Hell var noe eldre enn de to på den andre siden, og det skjedde ofte at de sendte noen gloser over til han. Hell hadde vært tyskervennlig under krigen, og det kunne nok hende at det også ble ymtet om dette, men da trakk han seg noe vekk eller overså ytringene. Det kunne nok være et røft språk enkelte ganger, banneordene satt løst, men kanskje ikke så alvorlig ment, det var vel nærmest en del av dialekten deres. Basen Olsen var ikke av de som minst brukte dette vokabularet, men så dypt stakk det ikke. En gang skulle jeg være med basen opp på høybanen for å få tak i en av kranførerne. Det hadde vært stopp i lastinga en stund, så den stakkars kranføreren hadde duppet av inne i kranhuset og hørte ikke ropene til basen, men da han endelig våknet opp, for det en del banneord ut over opplaget. Kranføreren mente at han ikke behøvde at skjemme han ut på den måten, de kunne jo hørte basen helt bort på torvet, mente han. Basen var ikke enig eller ga fan i det, så ordene ble hengende over området……..

Malmvognene ble trukket fra av et hydraulisk system slik at de stor rett over de åpne slusene. Noen ganger ble det brukt skiftelok og da gjaldt det for lokførerne å styre etter signaler og plassere vognene i riktig posisjon. De gamle malmvognene tok 35 tonn malm. De var konstruert slik at det var to fall-lemmer i bunnen av vogna og en låsemekanisme som holdt lemmene på plass. Malmen på den tida var ikke særlig bearbeidet, så det kunne være ganske grove malmklumper i de forskjellige kvalitetene og under lossingen måtte en både banke på vognene, bruke steam eller en vognrister for å få tømt vognene. Noen ganger ble vognene tømt på «tyskeren». Det var når det kom togsett med malm som skulle direkte i båt som lå i kaia. Tyskeren og Svensken var knusere som lå utenfor opplagsområdet. Her ble vognene kjørt ut på en bruviadukt, og her var det lokene som dro frem vognene til sjaktene. Lokførerne kjørte og stoppet på lyssignaler, og de fleste av disse karene hadde en fantastisk evne til å få vognene i riktig stilling, «Juffen» Kufås, var en av disse. Han hadde hjelp av Olaf Larsen som var sporskifter og hadde lue med gullsnor. De som jobbet på loket hadde uniform, og det kunne være til litt ergrelse for den vanlige opplagsarbeideren. Gullsnor rundt hodet for å holde det lille de hadde under lue på plass, var en av standardreplikkene om sporskifterne. Noen ganger ble vogntømmerne enige med de på loket at en skulle la vognene sige sakte fremover slik at det ikke ble noen stopp før hele settet var tømt. Da var det viktig at alt stemte med tømming, lemmene ned når vogna var rett over sjakta, opp med lemmene og låsen på, og så videre til neste vogn. På et slikt skift var det liksom vi kunne se at båten i kaia sank dypere og dypere. Det ble nesten en sport i å komme opp i et så stort antall vogner som mulig. Jeg mener å huske at vi på et skift tømte over 400 vogner. Det tømmerene ikke tenke så mye på, var at dette kunne virke inn på akkorden. Dette var på den tiden de begynte med tidsstudier og stoppeklokke, og vi lærde studenter som tok del i dette forsøkte å forklare at des flere vogner vi klarte, jo hardere ble akkorden. Bjarkøy var ikke alltid enig i det. Han mente at det viste høy arbeidsmoral og flinke arbeidere, men om de nede i den røde kontorbygningen var så enige i det er en annen sak.

Tilbake til brua…….

Fra brua styrte malmen ned i de underjordiske knuserne. Her nede under knuserne skulle det være en eller to menn som hadde som oppgave å passe på at knuserne gikk og at de ikke gikk fulle. En rød varsellampe å passe på var deres hovedoppgave her nede. På denne tiden var det ikke mye snakk om noen HMS-plan. Hjelm var det ikke noen som hadde, og dårlig med hørselsvern var det også. Her nede var det mørkt og trist og et voldsomt bråk fra knuserne. Det var å stappe bomull i ørene og håpe på det beste. Skulle en gi beskjeder eller annet, var det å bruke tegnspråk eller snakke rett inn i øret på arbeidskameraten. Fra knuseren gikk så malmen videre på forskjellige bånd opp på høybanen. Ved siden av det første båndet skulle det sitte en eller to mann og plukke bort jern eller annet skrap som hadde havnet i malmen. Det kunne være mye rart som fulgte med, både skrujern og fotballer ble funnet på dette båndet. Mellom de forskjellige båndene var det «stup» eller sjakter. Det neste båndet var plassert i 90 graders vinkel med det første og i denne sjakten og en lengere opp, var det ofte fare for at malmen kunne hope seg opp og fylle hele stupet. Dette skjedde ofte når malmen var våt eller den besto av store malmklumper. Da var det gjerne utplassert en ekstra mann for å passe på som sto klar med en trykkluftslange for å løse opp malmen, eller i verste fall trekke i nødsnoren som gikk langs alle båndene. Deretter kunne det være mye arbeid med å få stupene tomme igjen.

Dette var det båndet som gikk gjennom sentralbygget og endte oppe på høybanen. Sentralbygget var en stor betongbygning på midten av hele Demaganlegget. På toppen av dette satt de som kontrollerte hele anlegget og styrte malmen til de forskjellige områdene og hvilke kvaliteter som skulle lastes i båtene.

Nederst i sentralbygget var garderobene. Her satt ofte basen og ventet på arbeiderne når de kom til sitt skift. En gang sto basen Olsen utenfor da Ludolf J kom litt sent på jobb. «Kommer du nu, din jævle syvsover», var den første replikken han ble møtte med. Nå var ikke Ludolf ukjent med basen og kunne også svare for seg og beklaget at han var sein med syntes ordbruken til basen ikke var pen, og nå hadde han ødelagt den gode arbeidsmoralen hadde opparbeidet seg på vei til jobben og tatt fra han arbeidets gleder. Basen var nå ikke helt sikker på det, men begge var nå fornøyde med at de hadde fått utvekslet en liten ordkamp og så kunne arbeidet fortsette. I sentralbygget lå også matsalen. Det første mange gjorde var å gå opp dit og sette fra seg kaffeflaske i varmeskapet. Som sagt tidligere, dette var før HMS-tiden. Mange av arbeiderne hadde med seg en vanlig flaske med kaffe på. Det satte de i et lite stålskap hvor bunnen var dekket med teglsteinplater som ble oppvarmet, og der sto den til matpausen på tyve minutter tok til. Da strømmet arbeiderne til fra de ulike arbeidspostene, og praten gikk livlig. Et yndet tema var å snakke om fiske, spesielt laksefiske. Her var det mange eksperter på hvor en skulle fiske, hva en skulle fiske, hvordan fisken skulle tas, og hva en hadde fått av fisk. Nå viste det seg etter hvert at de fleste nok hadde sin fiskeekspertise i kjeften og ikke i virkeligheten. Den store fiskeeksperten var Kåre laks – Kåre Henriksen – storfiskeren i Skjomen. Men han sa ingen ting. Fiske-Bjarne hadde solgt fisk i torvhallen. Det var hans fagkunnskap på dette området. Ellers var det mer eller mindre faste bordsammensetninger. Læstadianerne satt ofte sammen ved sitt bord, Hell satt ved et annet og Evald Pedersen satt med sine bøker som han hadde lånt på biblioteket.

På nattskifte var det noen som sneik seg inn for å ta en ekstra kaffetår. Da var det viktig at en ikke satt på lyset i matsalen. Det ble sagt at disponenten – Dahlum – kunne se det fra vinduet i boligen sin, og at han skulle ha vært sett inspiserende rundt på anlegget nattetiders.

I begynnelsen av august var det mye snakk om multer på spiserommet, og det ble bestemt at hele skiftet skulle dra opp på svensk side og prøve å sanke noe av multemyrenes gule bær. Flere fra skiftet tok toget til Rensjø stasjon om kvelden. Vi hadde hyggelig samvær utover natta, noen timer søvn, og så var det å finne sin myr og sanke det som måtte være der. Det ble sånn passe utbytte etter det jeg kan huske før vi ut på dagen vendte tilbake til stasjonen og kom oss ned til byen og et nytt skift på kvelden. Arbeidet på bolaget var skiftarbeid – morgenskiftet fra seks til to – ettermiddagsskiftet fra to til ti- og nattskiftet fra ti til seks, Vanligvis var det to skift mellom hver arbeidsøkt, men noen ganger var det springskift med bare syv timer mellom hver arbeidsøkt.

Høybanen

Etter at malmen hadde passert de to nederste båndene, var den kommet opp på høybanen. Høybanen var ca. 800 meter og her var det to transportbånd på hver side av en gangvei.. Båndene ført til de to utlasterne som fordelte malmen der hvor de forskjellige kvalitetene skulle plasseres.. I utlasterne var som regel to mann. Når malmen skulle lastes om bord i båtene, var det de store lastekranene som tok over. De fylte malmen i en sjakt og så gikk de på de to båndene på hver side av malmlageret ned til malmkaia.

Mange av arbeiderne i opplaget hadde mer eller mindre faste oppgaver og det dannet seg mer eller mindre bevisst et hierarki over disse oppgaven. På toppen satt de som styrte alle operasjonene fra kommandorommet, og hvor også basene holdt til. Kranførerne og folkene på utlasterne var en egen gruppe på «topp». De så vi ikke så mye til. De holdt seg stort sett på sine arbeidsplasser. Så var det de som arbeidet på brua med selve malmtømmingen og som alternerte mellom noen andre arbeidsoppgaver ved knuserne eller bånd og stup. Noen hadde fast plass ved stupene mellom båndene ned til malmkaia. Anton Forselv og Walter Hammarstrøm var noen av disse. De så vi stort sett ved begynnelsen av skiftet. En annen del av arbeidet var det ryddegjengen som sto for. Under malmbåndene la det seg ofte malm som falt av båndene. Dette måtte ryddes bort slik at ikke båndene skulle bli skadet eller vrenge seg og skape store skader og avbrekk i skipninga. Når gammelordføreren i Ankenes – Ole Andreassen – var på jobb var han ofte med i denne ryddegjengen. Populært var det å ta ryddejobben på det transportbåndet som gikk på nordsiden av anlegget. Når vi hadde ryddet ferdig, endte vi på enden av dette båndet. Det var omtrent der hvor inngangen til Amfisenteret ligger. Her kunne vi ta en velfortjent pause og se på trafikken på torvet og ordføreren fortalte litt om styre og stell i sin kommune

I flere år gikk jeg i ryddegjengen sammen med Reidar Pettersen. Han var veldig politisk interessert og jeg fikk en grundig innføring i forskjellige politiske retninger Reidar hadde tidligere var svært interessert i Brokcmanianer-bevegelsen eller samfundspartiet som skulle være den lille mannens talerør. Nå var det Sosialistisk folkeparti han interesserte seg for, og han hadde stadig med seg forskjellige skriv som han satte seg inn i. Det ble sagt at han en gang ble tatt i å sitte å lese disse papirene eller Orientering i arbeidstida og ble innkalt til disponenten for å stå til rette. Men Reidar var god til å snakke for seg, og enden på visa var at han nok kunne lese sine skrifter, men ikke slik at det gikk ut over det arbeidet han var satt til.

Evald P. var kanskje ikke så opptatt av politiske skrifter, men han var en storlåner av bøker på biblioteket, og vi kunne ofte se han gående med et eller annet under armen på spiserommet.

En gang ble vi vikarene beordret sammen med Spin- eller Spinoza – som han ble kalt – til et oppdrag nede i malmkaia. På en av utlasterne skulle det skrus løs eller fast noen mutrer. Da skulle vi henge 10 meter over vannet uten noen form for sikring, og fra montørene fikk vi beskjed om å gjøre dette ordentlig, og dersom vi mistet skiftnøklene i vannet, ble det ikke tatt godt opp. Spin fant fort ut at dette var ikke en jobb å risikere livet for, så vi satte oss i matrommet i kaia resten av skiftet sammen med beisfjordingene som jobbet der. ​

Kaigjengen hadde vi i opplaget ikke så mye mer, men nede på kaia var det noe annet som tiltrakk seg oppmerksomhet når det spesielt var tyske båter i kaia. Muligheten for å skaffe seg femstjeners tysk konjakk. Dette var en farlig sport for dersom en ble oppdaget, kunne det bety sparken. Det var mange historier om hvordan en skulle gå frem og det var vel med det som med laksepraten – mye skrik og lite ull. Den mest kjente historien er vel om han som «fisket» fra kaia og gjemte flaska inne i fisken.