Wiker5's Blog

Annæus Myklevand.

Øverst i den ene gata i Rombaksbotn lå det hus hvor det ble drevet hotell og ølutsalg og mye annet. Stedet ble drevet av en som het Annæus Myklevand. Annæus var fra Trøndelag, og hadde tross sin unge alder skapt seg et rykte som en noe uvanlig mann. Allerede som15-åring reiste han rundt som handelskar, han var kjent for å ha store talegaver, han hadde publisert dikt, han hadde vært domfelt et par ganger, han hadde gjort militærtjeneste, og han hadde rukket å gifte seg.

Senere var det mange yrke, stillinger og «titler» han ble kjent med, brusfabrikant, hotelleier, aviseier og redaktør og forfatter, kvakksalver, øl- og vinselger (ølgauk og storbedrager som noen kalte han), streikegeneral, bedrager (av obligasjoner), frukt og grønnsakshandler, forhandler av kluter og klær og handelsbestyrer i Båtsfjord hvor han døde under litt tragiske omstendigheter.

Det var denne mannen som i 1998 kom til Rombaksbotn, og som i løpet av de få årene der inne, ble kanskje den mest beryktede og sagnomsuste mannen i Rombaksbotns historie.

​I fem år var det et yrende folkeliv i Rombaksbotn. Så ble hele byen borte. Hele byens historie var grunnlagt på byggingen av Ofotbanen mellom 1889 og 1903.

Da Stortinget i juni 1898 vedtok at arbeidet på Ofotbanen skulle videreføres etter at engelskmennene hadde gått konkurs i sitt anleggsprogram, ble det liv og røre i Rombaksbotn, og husene spratt opp som paddehatter. Forretningskalenderen fra 1901 viser at det var hele 24 forretninger av ymse slag i Botn. Hertil kom så alle «hotælene og cafeene.»Kalle Bonde reklamerer med «Gode sænger med springmadrasser og vaskeservant. God mat. Rent stel. OBS..ingen sikori på kjelen!». De berømte Rombaksbotns «jomfruer» Anna og Olga Well mottager gjester. Trivilig salon, mat, også kokemat serveres.I den første tiden i Botn var prisene rimelige. På kafe Sentral og hos Anna og Olga Well kostet «kokematen» 35 øre. Kaffen kostet 10 øre koppen, og det var forholdsvi store kopper, kanskje beregnet til en «spritkark», og hvetebrød 5 øre.

Myklevand etaberte seg i et hus som lå lengst opp i den husklyngen som hadde blitt bygd langs den ene gata i byen, og denne residens skulle bli sete for en høyst mangeartet virksomhet. Her var det dansesalong og sjappe, apotek og kuranstalt, brusfabrikk og ikke å forglemme trykkeri med aviskontor. Her redigerte og trykket han «Rombaksbottens Avis og her gav han ut bok – Rombaksbottens mysterier.

I Rombaksbotn som den gang lå I Ankenes kommune var det skjenkeplikt dersom man skulle drive med servering av øl eller sterkere saker, men det var ingen av de som drev med dette som hadde en slik bevilgning.Myndigheten prøvde flere ganger å rydde opp i dette, og i Steigen heredsrett ble det flere ganger tiltale mot slike etablisementer.

Flere vitner fortalde at de havde kjøpt Brændevin og Sprit for 5-10 kroner Flasken. Tiltalte hadde udleveret disse, og de havde trodd at det var tiltalte som eide stedet. Flere vidner uttaldte seg om at der ble drevet en nokså utdstraks ulovlig handel. Enkelte vidner paastod ogsaa at de hørt at tiltalte havde været oppe paa arbeidsfelterne paa Fjeldet og solgt Brændevin

Lagretten godkjente ikke tiltaltes og hans to forsvarers påstanden om frifinnelse, men kjente han skyldig i ulovlig handel med brennevin, men retten frifant han for tiltalepunktene om voldsom motstand mot politiet.

Da Myklevand nå ikke kunne drive med salg av brennevin ned i Botten, slo han seg på fiskehandel. Han begynte å kjøpe fisk ned på brygga og drog opp på fjellet dit hvor jernbanearbeidere holdt til og bodde. Politiet kunne ofte møte han her opp på fjellet mens han dro med seg en stor kjerre med glinsende fisk. Har du slått deg på fiskehandel, spurte politiet ertende Må vel det, svarte Myklevand, når dere stengte butikken min. Og så dro han rolig videre. Men en dag ble politiet mistenksomme. Det ble fortalt at det lå råtten fisk slengt bortover bergene, og at flere arbeidere drev gaulene og ravende – ja,rent ut fulle etter å ha «fortært» Myklevands fisk. Nå ble Myklevands kjerre stanset opp på fjellet og visitert av politiet – og i hver torskemage lå det gjemt en halv flaske aquavit. Det var ikke rart at arbeiderne var glad i fisken som de betalt 3 kroner for, så dermed ble denne forretningen stoppet.

Etter dette begynte Myklevand med egghandel. Politiet spurte han ertende om han nå hadde slått seg på egghandel, og Myklevand svarte som tidligere at han måtte jo foreta seg noe, når de hadde tatt fra han hans tidligere handelsvirksomhet. Men alltid etter Myklevands reiser på fjellet så var det mye fyll og slagsmål. Politiet ble mistenksomme og stanse en dag egghandleren med sin kjerre. Og da eggene ble slått i stykker, inneholdt de hverken egg eller plomme, men var et skall fylt med rene,klare brennvinet.. Den utspekulerte Myklevand hadde kjøp egg, stukket hull i hver ende, og blåst ut innholdet, så hadde han fylt brennevin i skallene og kittet dem igjen. Eggene kjøpte arbeiderne for 30 og 40 øre per stykk etter størrelsen. Men nå var også denne handelen slutt.