Wiker5's Blog

Hvem tror du at du er ?

En ekte narvikgutt.

På 50- og 60-tallet var Narvik liksom byen i nord, og vi som var unge på den tiden la ikke skjul på at vi var av de beste i landsdelen. Vi hadde jernbane, bolaget, god råd og de beste fremtidsutsiktene. De andre byene i landsdelen hadde sine illeluktende sildoljefabrikker, mens vi kunne sette oss på toget og på få timer være i Stockholm eller København, mens de andre hadde en hurtigrute som nærmeste attraksjon. Harstad yppet seg med et fotballag, men vi hadde jo to, så også der var vi suverene.

Men tiden gikk, og Narvik ble en Terra- og robek-kommune, som ikke lengere hadde så mye  å skryte av, og det er vel ikke det første man skryter av i dag at man er ekte «narvikgut». Likevel i en historisk sammenheng er det viktig å ha noen holdepunkter for hva som skal til for å kunne skryte på seg den tittelen.

Her er noen kriterier for at man skal kunne kalle seg narvikgutt  :

1. Du bør ha aner eller etterkommere som har tilknytning til Ofotfjorden.
2. Du bør ha minst en svensk rallaslusk i slekta
3. Du bør ha forfedre som var borger av Narvik by i 1902
4. Du bør ha hatt noen i slekta som har arbeidet på bolaget eller jernbanen
5. Du bør ha god kjennskap til Narvik og krigen
6. Du bør ha hytte på fjellet eller ved sjøen

Nedenfor skal jeg gjennom min slekt komme med betraktninger rundt ett av punktene, og kanskje trekke en konklusjon til slutt.

Du Bør ha en minst en svensk rallarslusk i slekta

1. Svenske aner.

Henriette Christensen var forlovet med en fra Veggen, men da det kom svenske rallare til Øyjord på fest, ble hun kjær i Erik Wiker fra Wærmland. Forlovelsen ble hevet, og Henriette giftet seg med Erik og de slo seg ned på Øyjord, hvor Erik ble en aktet arbeider og jordbruker, Det er ikke mye dyrket mark igjen der, men de overgrodde engene som finnes, var det Erik som i sin tid brøt opp. Erik hadde brutt opp fra Bergslagen hvor den rike gruvedriften i distriktet gikk mot sin slutt.

Familien fikk mange barn, og ett av barna var Johanna. Hun ble gift med Ottar Johansen, som var sønn av nok en svensk rallare.

Olof Johanson kom fra Uddevalla og fra 1878 arbeidet han på forskjellige anlegg over hele Norge. Familien har tatt vare på hans arbeidsbøker, slik at en kan følge i hans fotspor til han slår seg ned i Narvik. Gjennom William Spear og arbeid på Brettesnes kommer han til Narvik og får viktige oppdrag for byggingen av bolagskaia og byggingen av vannverk i Tøttadalen. Olof var god til å svare for seg og under byggingen av bolagskaia fikk han påtale av en ingeniør for at han røykte pipe under arbeidet, men Olof svarte at den henger godt der den henger, og siden var det ikke mer snakk om det (typisk narviks frekkhet!).

Men det skulle bli mer svensk innblanding. Min mor kom fra en slekt som hadde kommet fra Haversand i Lofoten for å søke arbeid på anlegget. Karen og Andreas Eilertsen fikk seg et lite krypinn på Hunndalen, hvor han drev med hestetransport på Ofotbanen. De flyttet etter hvert til byen og slo seg ned i Sandmyrsveien, og både Karen og Andreas tok del i det politiske arbeidet i byen. Han var med i Arbeiderpartiets første kvinneforening, mens han var medlem av Avholdspartiet.

Karen og Andreas hadde en datter, Agnes, som vel traff en svenske på fest i Narvik, og det ble det barn av. John Westberg var en kort tid i Narvik, men fikk min mor med Agnes før han dro sin kos til Amerika og endte sine dager der, så det ble besteforeldrene som måtte ta seg min mor og andre barn.

Dermed skulle vel min andel av svenske rallarslusker og andre anleggsarbeider var mer en velfylt.

Men ikke nok med det. Jeg har også en norsk «rallare» i mine oldefedreslekt,

Men det skulle bli mer svensk innblanding. Min mor kom fra en slekt som hadde kommet fra Haversand i Lofoten for å søke arbeid på anlegget. Karen og Andreas Eilertsen fikk seg et lite krypinn på Hunndalen, hvor han drev med hestetransport på Ofotbanen. De flyttet etter hvert til byen og slo seg ned i Sandmyrsveien, og både Karen og Andreas tok del i det politiske arbeidet i byen. Han var med i Arbeiderpartiets første kvinneforening, mens han var medlem av Avholdspartiet.

Så mer svenske og mer ”rallarblod” er det vel ikke mulig å få. To oldefedre av svensk avstamning, og en svensk «bestefar» Og en oldefar på anlegget fra Lofoten. Jeg tror jeg må være det nærmeste du kommer en ekte «rallarunge».