Wiker5's Blog

Tøtta.I år har
jeg ikke hatt besøk av noen «tøtter» på hytta. Den eneste  av det slaget har vært den tøtta jeg har rett
over fjorden, fjellet på 1200 meter som rager høyt over Rombaksfjorden. Og
denne tøtta har vært veldig spesiell i år. Ikke har jeg noen gang så tidlig på
sommeren sett hun så ren og uskyldig som nå. Ikke en snøflekk å se på hennes
bryst eller fjellene i nærheten.Tøtta er
et gammelt fjell i Ofoten . Det sies at i eldre tider var hun på fest hos
Vågakallen i Lofoten sammen med to herremenn i hennes nærhet, Beisfjordgubben
og Katteratgubben. Da gubbene kjempet om damene på festen, ble Beisfjordgubben
så sint på Katteratgubben at han begynte å kaste stein etter gubben fra
Katterat mens han danset med en av skjønnhetene. De første steinene traff ikke
så bra. De havnet rett i skjørtene til Tøtta. Hun ble så sint at hun forlot
festen, dro surmulende og satte seg ned like inne ved svenskegrensa.

Tøttatrollet

Hvordan og når Tøtta-trollet først dukket opp i Tøttadalen er usikkert, men det
fortelles i et sagn at Djengis Khans sønn Jogir nådde langt opp i Nord-Sverige
i et av sine felttog. Fra leirplassen kunne de se fjellene, men så plutselig
fikk Jogir beskjed om at faren Djengis var døende. Denne nyheten fikk han til
raskt å vende østover med troppene sine mot de mongolske slettene. 

At Khans kamplystne krigere aldri fikk gjort noe i denne nordlige delen av
Europa er nok bare takknemlig, men i kjølvannet av den mongolske hæren fulgte
rømte slaver, fattige mennesker og dyr, som fant rikelig med mat etter
mongolenes brutale fremrykning mot og gjennom Europa. En seig, kraftig og
hårete skapning hadde fulgt dem langveisfra så langt som til fjelllandsbyene i
Himalaya, hvor felttoget begynte. Det var sjelden at noen så skapningen, for da
de stoppet og slo på beina, holdt det apelignende menneskedyret seg mange
hundre meter unna. Du kunne høre den spise og se skyggen av den når den løp, og
om vinteren kunne du se dens gigantiske fotspor i snøen.

Det hevdes at Jogir og krigerne hans, som ellers ikke fryktet noe, var nervøse
og ikke begeistret for å ha denne skapningen i sine umiddelbare omgivelser. Så
lenge den holdt avstand og ikke gjorde noe med dem, lot de den hårete apen være
i fred. Slik fortsatte den i månedsvis mens den mongolske hæren rykket
nordover, men da de kom dro tilbake til de vide slettene i Asia, fulgte ikke
den hårete apemannen etter, men festet blikket på de nordnorske fjellene og
gjorde raske sprang inn i fjellverdenen, som minnet så sterkt om hjemlandet
Himalaya.

To meter lang

En pensjonert fergekaptein fra Øyfjord like i nærheten av hytta mi, har fortalt en
usannsynlig historie. Som syvåring hadde han en opplevelse under Rombaksstøtta,
som gjorde ham søvnløs i flere måneder. Han og «bestefar» tok båten over
fjorden for å plukke multer oppe på stedet som i dag på kartet heter Pumpevannet.
Det var en fin høstdag og det var rikelig med multer, så de fylte bøttene
raskt. De nærmet seg enden av innsjøen og fikk da et glimt av det de først
trodde var en stor elg, men ved nærmere ettersyn så de at det ikke var en elg,
men en hvithåret skapning, som var over to meter lang og hadde et eggformet
hode. Da skapningen la merke til bærplukkerne, begynte den å kaste sine lange
armer, mens den laget forferdelige lyder. Etter noen sekunder løp den med jevne
sprang oppover fjellsiden. 

Den gamle kapteinen forstår at folk ikke tror på ham og anklager ham for
dårlige drikkevaner og å være en løgner. Men det bryr han seg ikke om, og mener
at det er viktig å gi ettertiden kunnskap om hva som egentlig er der oppe blant
fjellene. 

Jeg har verken sett eller hørt dette vesenet, men Tøtta følger med og ser ned på
meg hele døgnet.