Likholmen
Fra Tangen på Øyjordhalvøya ligger det en rekke med små holmen og skjær innover mot Bjerkvik. En av disse holmene kalles Likholmen. Den ligger uten Ytter-seines, ikke langt fra den gården hvor forfatteren Andreas Markusson vokste opp. I mange av hans bøker kan en finne navn og steder som er knyttet til hjemstedet hans. Likholmen kan ha vært en slikt sted, som det kunne være interessant å dikte en historie om. Bok «Gjennom brenning» starter med fortellingen om dramaet som skjedde på denne holmen :
Som veldige snøskavler gikk brotta over holmen, Vestaværet sto inn fjorden med full tyngde. Det var beistelig slik makt det var i han, tenkte Anders. Han sto og så på brotta over Likholmen. Se !- nå lå holmen der i bare blåe smulvatnet igjen. Men der kom de neste. De skummkvite toppene lå som gjerder etter hverandre. De var alltid tre i følge. Og det siste var verst. Der tok det første botn. Det saug til seg alt havet inn ved holmen, så det ble en avgrunn flere famner ned igjennom. Der reiste det seg opp av havet og vokste til et veldig snøberg som skjulte heile holmen. Det sto der stille et øyeblikk midt i uværet. Men før stormen fikk tak og bar det videre, var neste brottet der. Og så kom det siste av de tre. . Han holdt uvilkårlig pusten mens det gikk over.
Så var det som havet hadde knast seg sunn og falt til ro omkring holmen for et lite øyeblikk, – til de neste brotta kom.
Likholmen var stygg. På yttersida og innover gikk fallgarden som skred. Men på denne sida mellom holmen og landet, var det ei renne med reint farvann. Og var en først gjennom den og i ly av holmen, kunne en ligge trygt inne på vågen Ja, det hadde hendt at faren hadde hatt jekta liggende der fra hausten og til vinteren uten å sette den opp.
Men det var ikke så liketil for farkoster å finne inn der i uvær og natt. Oftest bar det i fallgarden eller mot holmen. Engang i farfar si tid gikk ei lasta jekt i knas mot holmen. Bare en berga seg. Det ar en prest. Han hadde kona si med. Det var unge folk. De kom sørfra og skulle nordover til det nye kallet hans. Da det lyste ac dag, så de han sprang rundt holmen og stirret ned i havet. Det var blitt Guds vær igjen nå. Vågen lå blank innafor holmen. På den lyse flyndrebotnen der inne fann de alle likene. De rodde rundt og leita etter dem som de leita etter flyndra. Han farfar hadde sjøl vært med. Det var underlig, hadde han sagt. Å se dem ligge der nede på botnen. De var liksom ikke døde. De hadde bare lagt seg til å sove. Han farfar hadde nesten syntes det ar synd å røre dem. De skulle visst helst få kvile i fred til den store dagen da vi alle skulle stå op. De tok likene i land på Likholmen og la dem ved sida av en annen på berget. De fann også prestefrua. Ho var så ung, bare barnet, og det vakreste menneske han farfar hadde sett. Håret hennes hadde løyste seg opp. Det var stort og lå på begge sidene av henne heilt ned til midjen. Det var lysegult og skein som gull i sola, og det blinka som stjerner i det storkna havsaltet.
De sto alle stille og så på henne. Han gammel Per styrmann som var heilt fra gammeltrua, og som de sa var papist, sto der og. Han sa stilt : Hun er ikke død. Hun sover.-. Nei, nei! Skreik presten og var aldeles avsindig. – Hun er død. Han har tatt henne fra meg. De måtte holde ham så han ikke skulle springe på sjøen for dem. Hun er ikke død. Hun sover, gjentok Per styrmann litt sterkere, – Herren gav ! Herren tok! Herrens navn være lovet.
Men presten greide ikke å komme over sorgen. Han reist ikke norover til kallet sitt, men ble gående her på Våg og vandre som en raring ei stund. Med første høve for han sørover. Sia spurte det ikke mer til ham.
Fra den tid kunne en i stygge uværsnetter høre nødrop fra Likholmen. Da spurtes der alltid ulykker, Men det hendte også at når han slo vindrev i den svarte uværshimmelen, og månen et øyeblikk lyste opp brotta over Likhomen, da kunne en se en skikkelse i sølvblank kjortel og med gult, langt hår stige opp fra brottet og vandre over holmen og forsvinne ned i havet på den andre sida. Neste dag gikk det som et budskap over grenda : I natt har Frua gått over Likholmen. Og da viste alle at etter dette uværet kom der ingen sørgebud til gårds.
Fra Andreas Markussons bok -Gjennom brenningen- 1949.
Legg igjen en kommentar