Fra Taraldsvikelva til stupetårnet i Ornesvika

12622400_10153288769362073_8502310788530097426_o

Et gammelt stupetårn i snødrevet, vekker minner fra barndommen på 40- og 50-tallet.
På en vinterdag som dette, var det nede ved Taraldsvikelva vi hadde vårt skianlegg. Rundt omkring på jordene hadde vi langrensløyper og nede ved elva laget vi spretthopp over elva. Deler av den var åpen, så vi måtte ta godt i for å komme over og ikke havne i elva. Inne i Ornesvik var det en litt større hoppbakke, men den var lagt i et litt kronglete terreng, så det var ikke så ofte vi brukte den.
Om sommeren var vår lokale fotballbane det jordet som lå lengst ned mot fjæra så lenge det ikke ble dyrket turnips eller gress på området. I utkanten av jordet, lå det lille huset til «Spådama». Jeg kan huske at jeg en gang var innom den hyggelige, lille dama som bodde der, men ellers var det med litt respekt vi passerte det hvite huset.
Nedenfor huset var det flere båtplasser. Her hadde mine foreldre liggende en kjeks, en liten bindalsbåt, som vi brukte for å komme oss til hytta på Øyjord. Om vinteren satte vi inn båten i naustet på Øyjord, men nå drømmer jeg ofte om denne båten og at vi ikke får satt inn båten før vinteren kommer.
Fra «spådama» og innover var det en knudrete og steinete sti innover mot vika. For oss ungene i Taraldsvik, var badeplassen «badekaia» og den lille fjæra ved siden av. Her tok vi de første, famlende svømmetakene i bambusringen til han Hope og etter hvert egne svømmetak ut fra brygga, kanskje innover mot den store badestranda. Men det var nå badebrygga som var vårt sted.
Skulle vi inn i selve Ornesvika, måtte vi forbi gården til han Hans i vika og geitene hans. Det var ikke så ofte vi så noen til han, men vi viste at han kunne være litt morsk og sint på inntrengere, så vi gikk rolig og pyntelig forbi området hans.
Stupetårnet og badestranda var mer for de som kom fra byen og ned den gamle grusveien som gikk rundt Orneshaugen. Og det var de større og mer «tøffe» gutta som holdt til på stupetårnet. Øverst tronet ofte Ståhl, vaktmester på skolen og utkaster på Grandkjelleren. Han kunne stå lenge på toppen og viste muskler, før han gjorde et flott stup ut i det forholdsvis kalde vannet. Da var det å finne den bratta trappa på stupetårnet så fort som mulig. Å finne denne trapp fort, var det også viktig for andre badende. Kjell «skinke» Hansen var ofte blant disse stupetårnsgutta. Han var litt liten og i den første tiden ikke helt svømmedyktig. Når de andre gutta ble lei han, ble han kastet i sjøen, og kunne han ikke svømme da, lærte han fort den kunsten og komme seg til trappa fortest mulig.
Like etter krigen var hobbyen vår å samle skudd og granater i fjær fra elva og bort mot stupetårnet. Her lå det hundrevis av geværskudd som vi samlet, deretter lirket vi av selve kula og helte kruttet over i fyrstikkesker som vi senere satt fyr på. Borte ved stupetårnet fant vi større granater, og merkelig nok skjedde det aldri noen ulykker, men vi ble jo ganske drevne «minejegere» etter hvert.


Legg igjen en kommentar