Wiker5's Blog

I boka «Den siste skanse 1» forteller forfatteren Andreas Markusson om krigshandlingen rundt Narvik i 1940. I boka møter vi skipper Tore Hals som driver fiske, men som nå i krisgdagene er rekviret til transport av materiell og mannskap i den frie delen av Nord-Norge, familien Olav Hals som bor i Narvik, men har flyktet til hytta på Øyjord , og om soldatene som sloss i fjellene rundt Narvik. Forfatteren gir også en gripende fremstilling av de alliertes bombing av Bjerkvik . I avsnittet nedenfor er Tore ved Øyjord for å være med på transporten av tropper til Narvik under gjenerobringen av byen i maidagene. Bilet viser tropper som er på vei fra fjære ved min hyttetomt.

«Ørnefjell» gikk og kroka att og fram utafor Øyjordlandet.
Det var en fin kveld. Stilla og klart. Og riktig sommervarm luft, tenkte Tore. Han sto i det åpne styrhusvinduet og speida. Ja, det var jo sist i mai. Sla holdt på å gå i sku attom Storfjellet. Nattskyggen dro seg ut over Herjangen. Men til byen og fjella i sør nådde sola enda fram. Det var mange skøyter som gikk og loverte langs landet. Og mange lå i skjul attom holmene på Seinessida. Ut i fjorden gikk em heil flåte av engelske krigsskip. Og oppe ved ferjekaia på Øyjord var det store styrker av norsk og fransk militær. Han Johan stakk hodet opp av maskinkappa, og fram på luka lå han Bernt og strakte seg. – Skulle det ikke bære laust no snart ? sa han Bernt og geispa. –Jau, sa Tore og såg ut over fjorden. – det ser ut som krigsskipa held på å ordna seg. Han Bernt spratt opp. Og han Johan kom heilt opp på dekket. – Ja, så pinadø det gjerde, sa han Bernt. No ber det vesst te. Krigsskipa gikk inn mot byen. De la seg i en halvsirkel om nordsida av Narvikhalvøya. Nå kom der også engelske jagerfly som fløy i store svinger over byen og fjorden. Det lei mot midnatt. Med ett braka det laus. Fra krigsskipa og fra kanonstillingene på knausene innover Øyjordhalvøya. Nå og da svarte det fra de tyske stillingene borte ved byen og jernbanen. Kanontora gikk som et eneste sammenhengende brak mellom fjella. Og jorda og havet skalv. De første sekundene var Tore aldeles lammet. De veldige braka formelig knuste tankene og blåste dem bort så han bare sto igjen med et hikst etter anda. Men det varte bare et øyeblikk. – Dennan gongen er det nok alvor! ropte han fram til Bernt og smilte. Det smell no iallfall livssalig, sa han Bernt. Tore svinga lenger inn på Øyjordbukta. Oppe ved ferjekaia gikk franske fremmelegionærer i landgangsprammene. Pramme etter pramme la fra og gikk over fjorden mot bye. Tore sto og fulgte dem med øynen. Med ett kom det der et brak oppe fra fergekaia og jord og steinspruten sto høgt til værs – midt i flokken av soldater som sto og skulle gå i prammene. Troppene sprang attom knausene omkring kaia og søkte skjul. Tett i tett falt skotta mot kaia. Også i skogen og opp over haugene slo granatene ned. Men nå hadde krigsskipa og kanonstillingene på land fått mer klare mål. Den ene etter den andre av kanonene på den andre sida ble tause. Og snart kom det bare et og anna slengskott mot kaia og innover land. Prammene gikk over fjorden. I ei vik noen kilometer innafor byen styrte de til land. Opp etter den bratte skråninga glimta det tett i tett fra de tyske mitraljøsestillingene. Legionærene var kommet ut i hardt vær nå, sto Tore og tenkte. Men prammene la til lan. Og soldatene sprang opp gjennom fjære og kraup fram mellom steinene og den grisne skogen. Kampen var i full gang. Legionærene åt seg utover langs stranda og opp over mot jernbanelinja. – De har bett seg fast, sa Tore. – Og no skulle det vel være våres tur, sa Bernt. Tore gjorde igjen en sving innover bukta. Han speida mot land. Troppene gikk til vika utom sjølve fergeleiet. Kaia lå nok for utsatt. Ved nesset ytterst i vika sto noen og ropte og vinka. Tore styrte til land. De andre skøytene hadde gjort det samme. Han kjente flere av dem. Et lite stykke akter for tvers om babord hadde han ei stor ny dyrvøyværingsskøyte. «Ørnefjell» gikk inn mor berget. Bernt stor framme på bakken og holdt utkikk. Berre sig på ! sang han ut. Her var nærdjupt og fint. Ho glei inn til berget som til ei kai, Sverre Voll og avdelinga hans sto klar. Guttene hoppa om bord. På et lite blink var dekket fullt. Sist kan han sjøl. –Alle om bord ! Legg fra ! sa han. «Ørnefjell» glei fra.