Dette er Øyjord på 30-tallet. På bildet står Henriette Wiker ved hytta til sin datter Johanna. I bakgrunnen ligger gården som hun og mannen Erik Wiker skapte. Det er litt ut på sommeren. Høyet er kommet på hesjer og markene ligger slette, grønne og nyklipte. Det er bygget vei frem til huset deres.
Dette er verket til den svenske rallaren Erik Wiker. Da Wiker var 75 år skrev forfatteren Andreas Markusson følgende om han :
Etter at han i 1888 ble gift med en datter av Henrik Kristensen på Øyjord, fikk han av svigerfaren i 1893 et stykke land. Wiker så på landet sitt og tenkte : Her kan det bli et pent sted og et stort areale, det gjelder å ta fatt. På denne plassen oppførte han de nødvendige hus – et lite våningshus og et steinfjøs. Det gikk ikke så fort å få lagt vilnisset under kultur, men det monnet dog jevnt og sikkert. Størst fart fikk rydningsarbeidet etter 1914. I 1919 kjøpte han hest. Ved hjelp av denne og andre leide hester og folk fikk han i en fart oppbrutt flere mål. Han har i alt ryddet og dyrket godt og vel 30 mål, gravd 3000 meter grøft. Hans avling er nå for til en hest, 3 til 4 kyr og en del småfe, samt 30 hl poteter. Det kan vel synes at dette rydningsarbeidet ikke er så vesentlig, men vi som har kjennskap til hvorledes terrenget var og de forhold hvorunder han tok fatt, synes det er et stort og verdifullt arbeide som er utført. Hans gårdpart er rent et lite mønsterbruk.
Etter hans død, tok sønnene Johan og Arne over jorda. Arne etablerte seg litt lenger inn pø Øyjord hvor han drev sitt jordbruk. Johan overtok farsgården og drev litt jordbruk, men det ble biler og drosjetrafikk som opptok hans tid mest.
Sønnene til Arne og Johan overtok deretter eiendommene. Jorbruket var ikke noe en kunne leve av lengere og jordene forfalt, bare litt potetdyrkning var igjen. Der hvor gammelstua til Erik og Henriette stod, bor nå 3. generasjon Wiker
Brennesla har tatt over – den oppdyrkete marka ligger der ubrukt og slitets mannsalder er over.



Legg igjen en kommentar