Wiker5's Blog

Bjørnfjellveien 1941- 1944
På Øyjord foregår det store veiarbeider i forbindelse med byggingen av Hålogalandsbrua, som vil koste 2, 4 milliarder og fire år å bygge. I 1941 ble det bestemt at det skulle bygges vei mellom Øyjord og Bjørnfjell. Veien skulle bygges i løpet av ett år og skulle koste 4.5 millioner.
Tidlig etter okkupasjonen begynte tyskerne å forlange at det skulle bygges en vei fra Øyjord til Bjørnfjell. Tidligere hadde det vært en anleggsvei opp på Nygårdsfjellet og damanleggene ved Cirkelvannet og Jernvannet,men nå ville en ha vei frem til Bjørnfjell stasjon, muligens ville tyskerne bruke veien til malmtransport om det skulle bli vanskeligheter med Ofotbanen.
Tidlig på vinteren 1941 foretar ingeniør Heldahl , oppsynsmann Gunnar Løften og en kjentmann en befaring på ski for veivesenet i Nordland, og i mars 1941 har veivesenet en ferdig plan for dette arbeidet. Det er beregnet at det skal være en arbeidsstyrke på om lag 1000 mann og at minst halvparten av denne arbeidsstyrken skulle komme fra distriktet. Det skulle settes opp brakker for ca 1000 mann, men før brakkene var på plass, vil arbeiderne bli innkvartert i turisthytter som fantes langs traseen, og på Nygård hos lokalbefolkningen. Anleggskontor ville en ha på Bjørnfjell stasjon og i kraftverkets bygninger på Nygård.
Veidirektøren i Nordland har beregnet at veien vil koste 4,5 millioner eller 135 kroner per løpende meter. Arbeidet skal starte i april 1941, og hele arbeidet på de 33 km lange strekningen skal være fullt ferdig innen utgangen av oktober samme år. Arbeidet skulle utføres av entrepenørfirmaene Einar Sjøblom og Hartvig Vister. Vister skulle bygge strekningen Bjørnfjell – Cirkelvann, mens Sjøblom hadde strekningen Cirkelvann – Øyjord.
Arbeidet blir startet opp, men det skal snart vise seg at det oppstår mange vanskeligheter og arbeidet kommer til å ta mye lengere tid enn beregnet.
I juni skriver firmaet Vister at det er store snømengder i fjellet, og ovenfor Trollvann var det ikke mulig å komme på grunn av snømengdene. Firmaet vil anlegge en arbeidsplass ved «km 37», slik at de kan arbeide seg ned mot Gjeitvannet og videre oppover langs Pettersvannet.
Men « Die Leute sind hier oben langsam. Wir werden also auf einigen Wiederstand stossen. So spat ist der fruhling selten gekommen, und die Aussichten sind nicht gunstigt“,
Dessuten blir det klaget på at lønningen er altfor høye, at arbeidere har fått 5 til 8 kroner timen, ja noen nærmere 15 kroner.
På Strekningen fra Øyjord blir det også krevet at arbeidet må gå fortere, og det blir stilt krav om at den vanskelige strekningen mellom Leirvik og Trældal blir ferdig før høsten og snøvær setter inn og at strekningen er ferdig i løpet av september.
I oktober 1941 forteller firmaet Hartvig Vister at en transportvei i det vesentlige er ferdig og flere bruer er ferdigstilt. Brakker er kommet på plass, men en av de store brakkene ved Øvre Jernvann har ikke fått papp på taket «und sowohl die Leute, wie auch die Baracken leiden an dieser Mangel». Det har også vært mye regn i området og de 338 mennene har de vanskelig.
I oktober 1941 innser myndighetene at det er ikke mulig å drive arbeide lengere dette året. Arbeiderne klager over at de har dårlige arbeidsklær og sko for vinterarbeid, brakkene må utbedres og mye arbeide vil gå bort i uproduktiv snømåking. Det blir foreslått at arbeidet opphører i november og tas opp igjen i juni neste år.
1942
I brev fra Reichskommissaret den 15. mars blir det satt frem forslag om at en skal sette inn krigsfanger i arbeidet med veien. Det blir foreslått at det skal brukes krigsfanger på den øvre delen av veien, og at det blir satt opp en leir for 500 mann ved Nordstrømvannet og og mellom Trollvann og Sætervann en leir for 250 mann. Ved hjelp av disse kan en få fortgang i planeringsarbeidet.
Fra firmaet Vister blir det stilt spørsmål hvordan en skal få forpleining til disse arbeiderne, de har regnet ut at arbeiderne trenger 5 kilo poteter per uke eller kålrabi dersom de ikke har poteter. Det blir også stilt spørsmål om det er mulig å få transporter gjennom Sverige og forsyninger og materiell, men det er umulig.
Firmaet Sjøblom forteller i brev av 30. mai 1942 at forholdene nå ser gode ut. Det er satt opp brakker på Hærsletta, snøen er borte og de mener at veien skal kunne ferdigstilles denne sommeren.
Det skal bli vanskelig. Firmaet Vister skriver i begynnelsen av juni at det er vanskelig å få ta i arbeidsfolk når lønnen ligger på 3 kroner timen, men den 23. juli hadde de to firmaene fått ansatt 920 norske arbeidere.
Serberfangene
Men det var fremdeles mangel på arbeidskraft.
Reichskommissariat prøvde derfor å få tildelt en kvote med sovjetiske krigsfanger til egne byggeprosjekter. Da dette ikke førte fram, tok Reichskommissar Terboven initiativ til å få importert slavearbeidere fra Jugoslavia. Dette var dels fanger som var tatt til fange under militære aksjoner mot partisaner i Serbia, dels fanger som var politisk uønsket av ustasjasmyndighetene i Den uavhengige staten Kroatia. Fangene hadde ikke status som krigsfanger og skulle settes inn på viktige veganlegg, under de hardest mulige livsvilkår. Det ble bygd opp fire leirkomplekser. Den mest brutale leiren var Lager I Beisfjord. 900 fanger ankom Narvik med det tyske lasteskipet Kerkplein den 24. juni 1942. Da leirkomplekset ble avviklet den 25. oktober 1942 var bare 152 fanger i live. 83 % var drept eller omkommet i løpet av fire måneder
Fangene i Beisfjordleiren skulle etter planen settes inn i arbeid på Bjørnfjellsvegen. Etter mistanke om tyfus ble 287 fanger massakrert i Beisfjord natt til 18. juli 1942. Før nedskytingen var 588 fanger blitt ført ut av leiren. Etter transport med lasteprammer og lastebiler kom fangene til Øvre Jernvann 20. juli 1942.
25. juli 1942 skriver Oberbauleiter Kohling følgende til OT-Einsatzgruppe Viking i Oslo:
Den 13. juli ble de fangene som ikke var angrepet av flekktyfus overført fra Beisfjord til den fraflyttede leiren ved Øvre Jernvann. Fangene ble ført i prammer til Trældal, med lastebiler (lkv) til Nedre Jernvatn og med motorbåt fra firmaet Vister til leiren ved Øvre Jernvann. I alt var det 590 fanger og 160 vakter. Transporten tok 2 dager og en natt, og var svært vanskelig på grunn av kraftig regnvær.
Fangene er kroppslig sett ikke i stand til å utføre normalt arbeid. Bekledningen til disse fangene er veldig dårlig. Omkring 100 av fangene har ikke skor og 200 av dem har bare fotkluter på seg, 30 mann har ikke klær, og 60 – 80 går i bare filler. Resten har såpass med klær at de muligens kan klare seg over sommermånedene. Det er derfor mest hensiktsmessig at disse fangene blir fjernet fra denne byggeplassen og satt inn på enklere arbeidsoppgaver enn denne.
242 fanger mistet livet i løpet av fem uker på fjellet. Det var bare en eller to dager at det ikke ble rapportert om døde til SS-ledelsen i Oslo. De fleste av de døde er aldri blitt funnet. De hviler i kløfter ved arbeidsstedet, langs vegen mellom arbeidsstedet og leiren og ikke minst i nærheten av leiren.

Arbeidet med veien går fremdeles ikke slik en hadde planlagt. Først og fremst kommer det av at en ikke får tak i nok arbeidskraft og i har nok utstyr som lastebiler til disposisjon. Utrømmingen av leiren ved Øvre Jernvann har tatt sin tid, og først 17. august kan de vanlige arbeiderne ta i bruk denne leiren, og den 13. oktober foreligger det et skriv fra byggelederen til Hartvig Vister med en modifisert arbeidsplan for 1942 hvor det sies at veien ikke vil bli brøytet denne vinteren og bare mindre arbeidet skal utføres.
1943-våren 1944.
I 1943 overtar statens vegvesen arbeidet, og firmaene Vister og Sjøblom blir fratatt arbeidet med byggingen av veien. De får også tak i utskrevne arbeidere. Etter en lov fra 1941 som tilsa at der hvor det trengtes arbeidere, så skulle de omplasseres etter behov. Så etter 26. juni 1943 ble veiarbeidere fra hele Norge sendt til Bjørnfjell for å bli ferdig med arbeidet som ikke de to Oslo-firma klarte. Vegvesenet skulle ordne opp! Vister og Sjøblom ble i 1944 «tilpliktet» til å tilbakebetale et større beløp i for stor fortjeneste på veiarbeidet mellom Øyjord og Bjørnfjell.

Ved profil 900 er det hugget inn navnene til tre av de som arbeidet på denne strekningen, tre fra Vestfold og en fra Gratangen, Lind Johnsen fra Hesjeberg i Gratangen. I 1980 intervjuer Fremover den tredje og eneste gjenlevende av de tre vestfoldingene, Lars Klausen. Han forteller at i juni 1943 ble seks fra Vestfold vegvesen sendt til Bjørnfjell. De fikk bare nye støvler og frøs mye. Brakkene var lekk og det snødde inn. De jobbet med profil 900 og lenger opp på fjellet. De fikk oftest bare sei med mark i og svenskepoteter.
Men dette arbeidet til SV gikk ikke raskt nok for de tyske okkupasjonsmyndightetene. De overtok selv, som de ofte gjorde hvis arbeidet ikke gikk fort nok. OT var den forlengede armen til RK, det sivile tyske styret i Norge. De hadde kontakter og firmaet som fikk arbeidet var, Betzel.
De fikk tak i sovjetiske krigsfanger. Hele 432 av dem, fordelt på tre leirer. En på Skogvann og to på Bjørnfjell. Men de var bedre behandlet. Bare en døde på dette året. Han ble gravlagt ved siden av de jugoslaviske fangene.
Juni 1944 var hele veien planert. Veien var kjørbar sommeren 1944.

Kilder :
Riksarkivet, Todt-arkivet
Riksaktikvaren: Forslag om fredning av «Serberleiren» ved Øvre Jernvann
Bidrag fra Michael Stokke, Fredssenteret