Wiker5's Blog

Nord-Hålogaland Veteranforening av 1940
1984 – 1994
Nord-Hålogand Veteranforening av 1940 feirer i år sitt 10-års jubileum.
Det første forberedende møte fant sted hjemme hos Roald Wiker Johansen den 6. November 1984.
Hva var så grunnen til at en så dannet denne foreningen ?
Tidligere hadde det vært en ”Narvik-forening” for de som deltok i kamphandlingene rundt Narvik. En del av disse veteranene var også medlemmer i Krigsinvalideforbundet. Men en forening hvor alle som hadde deltatt på de ulike frontavsnittene fantes ikke. Undersøkelser hadde vist at det fantes mange i Lofoten og Vesterålen som hadde deltatt og nå følte at det kunne være både aktuelt og interessant å lage en forening som kunne samle alle disse.
Foreningen fikk da også dette formålet :
1. Å organisere veteraner som deltok i kampene i Norge i 1940
2. Å ivareta veteranenes interesser med særlig vekt på å løse saken om krigspensjonering.
3. Å virke for forståelsen av verdiene av frihet og fred.
Roald Wiker Johansen ble valgt til foreningens første formann, og han har innehatt dette vervet i hele denne tiårsperioden. Ved siden av han har Hans Hardersen og Bjarne Lakselvhaug i hele perioden vært med i styret.
Foreningen har etter hvert dannet egne lokalforeninger i Lofoten og Vesterålen.
Foreningen har vært særlig aktiv på to områder :
• Det ene har vært å få orden på krigspensjoneringen
• Det andre har vært å ha og ta kontakt med veteraner i andre land og på den måten skape forståelse av samhold og verdien av kontakt og vennskap for arbeidet for fred og frihet.
Dette har medført at foreningen har arrangert flere turer til land som vi var allierte med under krigen og på den måten knyttet kontakt med veteraner og veteranforeninger i mange land. Foreningen har også tatt seg av veteraner på besøk i vårt land.
Foreningen har og har hatt god kontakt med forsvaret. Det har vært et godt samarbeid til glede for begge parter. Foreningen har også arbeidet godt overfor fremmede lands militære og sivile organisasjoner.

Krigspensjoneringen
I vedtektene for Nord-Hålogaland Veteranforening av 1940 heter det i pkt. 2 i formålsparagrafen :
” Å ivareta veteranenes interesser med særlig vekt på å løse saken om krigspensjonering”.
Grunnlaget for krigspensjonering er :
”Lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. Desember 1946” og ”Lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. Desember 1947”.
Disse lovene gir rett til ytelser til personer som ble påført skader / sykdommer under krigen, enten skadene / sykdommen er av fysisk eller psykisk art. Ytelsene gis etter gradene av nedsatt ervervsevne med 8 1/3 % som nedre grense. Pensjonen begrenses etter antatt inntekt for året 1946 etter nærmere fastsatte regler. Etter bestemte kriterier gis det stønad til pårørende og etterlatte. Etter hvert som tiden gikk, viste det seg at senvirkningene av harde påkjenninger ble langt større og rammet flere personer an antatt. Dette førte til at en ny lov – ”lov om tillegg til 1) lov om krigspensjonering for militærpersonell av 13. Desember 1946 og 2) lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivile personer av 13. Desember 1946 – ble vedtatt av Stortinget og satt i kraft fra 1. April 1968. Denne lov skal dekke foran-nevnte senvirkninger mv. Loven gir rett til ytelser når ervervsevnen er nedsatt med minst 50 % og vedkommende har vært utsatt for usedvanlig hard påkjenning. Loven fastsetter også hvilke grupper som kommer inn under loven.
Lovene i Norge gir ikke rett til alminnelig pensjon for landsmenn som har deltatt i krig i Norge. Alminnelig pensjon for alle som har deltatt i krig for eget land er innført i en rekke andre land, som for eksempel Finland.
Nord-Norge var den landsdelen som ble hardest rammet under felttoget i 1940 og under okkupasjonstiden. Tapstallene under felttoget i 1940 var for hele Norge 43 per 100 000 innbyggere. For Nord-Norge var tapstallene 68 pr. 100 000 innbyggere. Omkring 75 000 mennesker eller 1/5 av befolkningen i Nord-Norge fikk sine hjem ødelagt i løpet av krigsårene.
Etter Rikstrygdeverkets tabell av 30. Juni 1984, var det på dette tidspunktet for hele riket innvilget krigspensjon for 55 personer per 10 000 innbyggere. For Nord-Norge var det tilsvarende tall 36 per 10 000 innbyggere (Nordland 33, troms 38 og Finnmark 41). Ser vi spesielt på de væpnede styrker viser forannevnte tabell at for landet som helhet var det 50 krigspensjonerte per 1000 innrullerte personer. For militærpersoner hjemmehørende i Nord-Norge var det ca 35 krigspensjonerte per 1000 innrullerte. Ovennevnte tall viser at Nord-Norge har vært diskriminerte i forhold til landet for øvrig.
Allerede like etter at krigen var slutt, var det noen personer som arbeidet aktivt for at de som var blitt skadet – fysisk eller psykisk – burde få innvilget pensjon. Det lyktes å få gjennomslag i enkelte saker, men det var vanskelig å vinne forståelse i de organer som hadde ansvaret i saksbehandlingen. Kravet om årsakssammenheng etter kravene i loven av 1946 har vært tolket meget snevert av Rikstrygdeverket. Dette har selvsagt gitt uheldige utslag for pensjonssøkerne. Etter at loven av 1968 var satt i kraft, ble uttrykket ”usedvanlig hard påkjenning” også vurdert snevert.
Det er hevet over en vær tvil at søkere fra Nord-Norge har fått sine søknader vurdert ut fra strengere kriterier enn søkere fra andre deler av landet.
Etter at Nord-Hålogaland Veteranforening av 1940 ble stiftet, har foreningen arbeidet aktivt med denne saken for å finne frem til en løsning. For å vinne frem med vårt syn ovenfor Stortinget, ble stortingsrepresentant Eivind Bolle kontaktet. Han sa seg straks villig til å støtte vår forening og saken.
Under behandlingen av Odeltingsproposisjon nr 82 (1984085) i Odelstinget 6. Mai 1985, fremholdt saksordfører Gunn Vigdis Olsen-Hagen at sosialkomiteen i sin enstemmige innstilling hadde pekt på at begreper ”usedvanlig hard påkjenning” måtte defineres lempeligere for enkelte grupper som klart kan defineres og avgrenses, bl.a. deltakerne i kampene ved Narvik våren 1940. 10.mai 1985 behandlet Lagtinget saken. Stortingsrepresentant Per Hysing-Dahl presiserte meget sterkt at de grupper som sosialkomiteen hadde pekt på, bl.a. deltakerne i kampene ved Narvik våren 1940 måtte omfattes av begrepet ”usedvanlig hard påkjenning”. Representanten Eivind Bolle gikk i sitt innlegg inn på de uheldige virkninger saksbehandlingen av Rikstrygdeverket hadde ført til. Og konkluderte med denne setningen : Og så vil jeg vise til det som en enstemmig komite har pekt på i sin generelle merknader, at dette må man praktisere lempeligere”.
Imidlertid viste det at Sosialdepartementet overhode ikke ville ta hensyn til Sosialkomiteens innstilling og klare uttalelser som var gitt i Odelstinget og Lagtinget. Vår forening fortsatte behandlingen og Eivind Bolle ordnet med et møte med sosialminister Tove Strand Gerhardsen 8. Juli 1986. Som representanter fra oss møtte Eivind Bolle, Bjarne Lakselvhaug og Olav Ravn. Saken ble da belyst i sin fulle bredde for statsråden. Våre representanter møtte også lederen i sosialkomiteen, Gunn Vigdis Olsen-Hagen. Både statsråden og lederen av sosialkomiteen ga uttrykk for positiv innstilling til saken. I et avisinnlegg 18. Juli 1986 uttaler trygdedirektør Kjell Knudsen og styreformannen i Rikstrygdeverket bl. a. : Vi fraskriver oss ansvaret for behandlingen av krigspensjoneringssaken. Vi er satt til å forvalte et lovverk som ikke lenger gjør det praktisk mulig å avgjøre sakene…Nå mener vi Sosialdepartementet må ta ansvar for å endre det lovverket og de instruksene vi skal følge. I virkeligheten er det snakk om å gi de pensjonsberettigede den rettssikkerheten de har krav på.
Da det fra flere hold var uttalt at det var nødvendig med endring av lovene for at krigspensjoneringen skulle virke etter de intensjoner lovgiverne hadde, utarbeidet vår forening et forslag til endring av lov nr 2 av 22. Mars 1986 (Tilleggsloven). Forslaget gikk i korthet ut på at uttrykket ”usedvanlig hard påkjenning” skulle gå ut og erstattes med ”hard påkjenning”. Tapet av ervervsevne skulle reduseres fra 50% til 29%. Vi utarbeidet og en fyldig begrunnelse for vårt forslag. Lovforslaget med begrunnelse ble sendt til sosialministeren 18. September 1986. Forslaget ble ikke fremmet av regjeringen til Stortinget. Imidlertid ble forslaget med mindre endringer tatt opp og fremmet som et privat lovforslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen 8. Mai 1987. En enstemmig sosialkomite foreslo at lovforslaget skulle oversendes regjeringen for videre behandling. I Odelstingets møte 29. Mai 1987 ble komiteens forslag befalt mot en stemme. Forslaget ble således ikke realitetsbehandlet av Stortinget.
I Odelstingsproposisjonen nr 8-1987/88 foreslo sosialdepartementet visse reguleringer av pensjonsgrunnlaget m.v. Men departementet tok ikke opp forslaget om endring av tilleggsloven eler av hovedloven slik at lovverket ble tilpasset den virkelige situasjonen. Departementet viste til at det var satt ned en arbeidsgruppe (Eitinger-utvalget) og at departementet ville avvente tilrådingene fra denne gruppen for så senere å komme tilbake til eventuell lovendring. I sine merknader presiserte sosialkomiteen på nytt at liberaliseringen av praksis var nødvendig. Saken ble behandlet av Odelstinget i møte 6. November 1987. Om arbeidsgruppen uttalte saksordfører Anne Enger Lahnstein bl.a : Det knytter seg naturlig nok sterk interesse til resultatene av denne gruppens arbeid, og det vil være en stor fordel om gruppens konklusjoner, så snart de foreligger, umiddelbart blir fulgt opp av departementet for å gi grunnlag for en norm for framtidig praksis. Jeg vil altså understreke behovet for en rask avklaring og oppfølging av konklusjonene fra departementets side”.
I 1986 nedsatte Rikstrygdeverket et spesielt utvalg med 8 medlemmer, herav 6 medlemmer tilsatt i Rikstrygdeverket. Utvalgets mandat var å gjennomgå krigspensjoneringen og å fremme forslag til eventuelle endringer i saksbehandlingen m.v. Leder av utvalget var professor Leo Eitinger og utvalget blir vanlig benevnt som Eitinger-utvalget. Innstillingen ble avgitt i desember 1988.
Personellutvalget i vår forening – Petter Agersborg, Johs. Bjugn, Bjarne Leknes og Olav Ravn behandlet innstillingen under høringsrunden og ga en omfattende uttalelse hvor Eitinger-utvalgets innstilling ble korrigert på en rekke punkter. Utvalgets fremstilling av kampene ved Narvik var ikke i samsvar med de faktiske forholdene. Dette ble søkt rettet opp ved å gi detaljerte opplysninger om tap i falne, sårede og syke. Opplysninger om kamphandlingene slik de hadde foregått, ble også gitt. Fra vår side ble det fremholdt at påkjenningene måtte være større på Narvik-fronten med 9 ukers stridsbelastninger i forhold til maksimum 3 ukers stridsbelastninger for avdelingene i Sør-Norge. Generelt ble det også fremholdt at den psykiske belastningen for soldatene ved Narvik-fronten var større på grunn av at de norske avdelingene møtte føre en angrepskrig. Vi konkluderte med at det måtte være likhet for loven ved behandling av krigspensjoneringssaker og hevdet at Eitinger-utvalgets forslag klart er i strid med den alminnelige rettsoppfatning.
Narvik formannskap vedtok i sitt møte 9. Mai 1989 en uttalelse med henstilling til Stortinget og regjeringen om at krigspensjoneringssaken måtte gis en verdig avslutning. Uttalelsen ble referert i Stortingets møte 2. Juni 1989.
Siste utvei var å prøve en sak for domstolene. Etter samråd med advokat Brym i Krigsinvalideforbundet ble det enighet om at Gunnar Rostads sak egnet seg for domstolsbehandling. Som prosessfullmektig ble engasjert advokat Jon Lyng med advokatfullmektig Raymond Giltun som rettslig medhjelper. Saken ble berammet ved Hålogaland lagmannsrett, som behandlet saken i tiden 22.april – 30.april. Rettens medlemmer var :
1. Lagdommer Steingrim Bull – formann
2. Lagdommer Dag Bugge Norden
3. Ekstraordinær lagdommer Simon Hals
Meddommere :
1. Hotellsjef Sissel Stokland
2. Husmor Inger Ann Kjølberg
3. Pensjonist John Fjelldal
4. Distriksrevisor Oluf Nygård
For Rikstrygdeverket møtte 1. Konsulent Rolf Nordby. Som prosessfullmektig for staten møtte advokat Gunnar Meyer ved regjeringsadvokatens kontor.
Lagmannsretten ble holdt i Narvik med befaringer til flere av kampstedene. 9 krigsdeltakere fra 1940 ble avhørt som vitner. Lagmannsretten fikk også en grundig skriftlig dokumentasjon som underbygget advokat Jon Lyngs innlegg.
Den 13.juni 1991 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i saken. I sin konklusjon sier domstolen følgende :
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Trygderett har tolket begrepet usedvanlig hard påkjenning i tilleggsloven § 1 nr 5 for snevert, og at Rostads påkjenninger i 1940 fanges opp av denne bestemmelsen. Påstanden om å oppheve Trygderettens kjennelse tas etter dette til følge.
Hålogaland lagmannsretts kjennelse var enstemmig. Domsslutningen hadde denne ordlyd :
1. Trygderettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rikstrygdeverket kr 400 000 til Gunnar Rostad innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
Denne dommen er således en bekreftelse på det syn som tidligere er kommet til uttrykk fra enkelt personer og fra vår forening, bl.a. i møte med sosialministeren i 1986. Dommen innebærer at det er slått fast at personellet ved Bataljon II/IR 15 var utsatt for ”usedvanlig hard påkjenning” under kampene ved Narvik-fronten i 1940. Av lagmannsrettens bemerkninger fremgår det også at personell ved andre avdelinger som deltok under kampene kommer inn under dette begrepet ”usedvanlig hard påkjenning”. Retten formulerte dette slik : …må det blant annet kunne fastslås at det vil være riktig med en praksis som går ut på at alle som deltok i kampene ved Narvik har oppfylt kravet om usedvanlig hard påkjenning.
Dette må forstås slik at hoveddelen av deltakerne kommer inn under tilleggslovens bestemmelser.