Wiker5's Blog

I boka Den siste skansen har forfatteren Andreas Markusson skildret denne dagen og hovedpersonen Olav opplever mye av det samme som Roald, min far gjorde gjorde :

Utafor porten traff han en kjenning.
– Kva det var slags skyting? spurte Olav
– – Tyskeran ! svarte mannen og stansa litt som han litt tida til å svelge det ned. – de er på marsj gjennom byen og held på å sette seg fast overalt.
– – Tyskeran sette seg fast ? fikk Olav fram. – Det er ikkje sant! Det siste kom som et nødrop. Han ville sagt mer, men fikk det ikke til. Tankene sto stille,
– – Bare gå ned i gata så får du se, sa den andre og skyndte seg opp bakken. Olav småsprang ned tik hovedgata. Ved Rådhuset var det samlet en hel del tysk militær, og opp over gata kom tyske soldater i gåsegang. De hadde gevær og en fire fem handgranater hver. Noen hadde lette mitraljøser.
Borte ved rådhuset hadde noen av dem funnet fram et flagg. Og litt etter gikk hakekorsflagget til topps på stanga til Rådhuset. En annen tropp marsjerte inn på Brannstasjonen.
Olav sto der og så det. Han visste at dette var ei forferdelig ulykke, men han evnet ikke å tenke og føle mer enn det han så. Det var for meiningslaust til at tankene hans kunne fatte det.
Opp gjennom byen kam stadig nye tropper. Men ett kjente han angsten fryse gjennom seg. Han var ikke redd. Det var ikke det. Det var bare som han et lite øyeblikk følte det forferdelige som skjedde. Han prøvde å holde angsten fast. Det for gjennom sinnet hans at han måtte det om han skulle forså det som hendte. Men han greidde det ikke. Det var likevel for meiningslaust og ufattelig. Han gikk opp mot de par hotellene i byen. Der vrimlet det av tyske offiserer. En tropp stilte seg opp og marsjerte til jernbanestasjonen. De skulle vel ta hand om den.
Men det var jo fra hamna de svære kanonsalvene hadde kommet? Undres hvorledes det så ut der? Han skyndte seg nedover gata. Og hvorledes var fienden kommet seg i land? Hadde det vært kamp? Og panserskipa våre?
Mot ham kom stadig nye tropper. Ei avdeling i gåsegang – med en fire-fem skritt mellom hver mann. Litt etter en tjue-tredve mann i slutta tropp. Et stykke lenger nede ei avdeling med automat- og maskinvåpen. De var så overlesst at de så ut som vandrende maskiner. De falt Olav inn at her nede i bygata kunne de nå alltid gå med slike bører, men oppe i fjellet og snøen kom d ikke lange veien med dem. Var det kanskje andre som skulle bære dem da Eller hadde de utstyrt seg slik for å skremme det våpenlause sivilfolket. Der kom ei ny avdeling av en annen sort. En militærkyndig fortalte at det var flyvere. Så skulle de altså ha flybase også.
Lenger nede stoppa ei større avdeling infanteri. En tropp ble avgitt, og offiserene ga ordre om at de skulle til lokomotivstallene og besette dem. Det var akkurat der kaptein Omdahl og guttene hans var innkvartert, kom Olav på. En annen tropp ble sendt til en knaus opp mot fjellet.
De sto der et par tre nordmenn og så på.
– De veit kor de skal hen, sa den ene. – om eg sjøl hadde hatt kommandoen, kunne eg ikkje ha gjort det meir heimekjent. Han var pensjonert offiser.
Olav og eit par andre gikk nedover. Men et stykke ovafor kaia sto tyske vakter og sperra gata. Ingen sivilfolk fikk komme lenger.

Hva var det egentlig som hadde hendt?
De spurte hverandre i en angst som de ikke torde sleppe til. Men noen hadde vært nede på kaia og visste mer. Og meldingene gikk fra munn til munn opp gjennom gatene og til hvert hus i byen.

Det var kommet tyske krigsskip inn på hamna. «Norge» og «Eidsvoll» hadde åpna ild mot dem og var skutt i senk. Norske marinefolk hadde ligget og svømt ute i snøkaven og ropt om hjelp. De andre skipa hadde prøvd å berge. Men det var visst ikke mange de hadde nådd i. De fleste hadde nok gått ned med skipa sine.
De tyske krigsskipene hadde lagt til kaiene, og soldatene myldra på land. Og på kaia sto den tyske sildekjøperen hos byens største fiskeeksportør, og sekretæren hos den tyske konsulen. De skulle vel ta imot landsmennene sine og gi dem de siste og ferskeste opplysningene.
Men det var ikke bare krigsskipa som satte på land tropper. Også det tyske kvalkokeriet lå ved kaia og lossa tropper og materiell.
Folk ble stående og gape. De hadde jo sett kvalkokeriet alle sammen. Det kom på hamna i går, et fredelig handelsskip som alle de andre tredve skipa som lå der.
Men tollerne? Hvorfor hadde de ikke varsla. Noen sa de hadde blitt holdt om bord som fanger. Andre sa at det bare var løgn. De hadde bare ikke funnet noe mistenkelig. Nei, det var jo rimelig. Tyskerne hadde vel sørget for å gjømme det tollerne ikke skulle se. Noen hadde hørt at kvalkokeriet kom inn Andfjorden i går og gikk forbi Harstad til Narvik. Der skulle ha kommet en stor transportbåt samme veien. Fredelige handelsskip gikk ikke den kroken for å komme til Narvik. Jau, det passa i hop alt sammen..
Men vi hadde jo norsk militær i byen? Og mer skulle det være kommet fra Elvegårdsmoen i natt? Hvor var de henne nå? Og obersten? Det ble stilt. De kjente mistanken. Var det kanskje ikke meininga at byen skulle forsvares?
De seig opp gjennom gata. Det hadde letta litt og var nesten fullt dagslys. Olav ble gående og se på Rådhuset der hakekorsflagget hang som et svart, ondt varsel. Det var som han nå først ble var det. En iskald angst greip han om hjertet. Byen overfalt! Og kanskje overgitt av våre egne.
De seig opp gjennom gata. Det hadde letta litt og var nesten fullt dagslys. Olav ble gående og se på Rådhuset der hakekorsflagget hang som et svart, ondt varsel. Det var som han nå først ble var det. En iskald angst greip han om hjertet. Byen overfalt! Og kanskje overgitt av våre egne.
Tyske hæravdelinger kom forbi og spredte seg ut over byen. De marsjerte så heimevant omkring og besatte hus og stillinger. Det så ikke ut som om de var fremmede og trengte å leite seg fram. Å nei, det var nok ikke i går de kom til å tenke på å ta Narvik. Det for gjennom tankene hans at ingeniørene som de tyske malmoppkjøperne hadde hatt her, de hadde nok sysla med litt anna enn malmprøving. Og den tyske sildekjøperen som nå sto nede på kaia. Ryktet hadde pekt dem ut som spioner. Mange hadde vel mistenkt dem. Men Olav som de fleste andre, hadde hørt det og liksom skuva det fra seg. Var det nå egentlig så farlig om de dreiv med litt spionasje disse karene. Hadde de ikke tenkt slik både han og de andre. Vi var jo så innstilt på fred at vi ville ikke tenke på krig.
Nå var det vel for seint. Men likevel. Det kom som et krav fra noe langt inne i tankene hans at vi skulle ikke ha overgitt oss slik uten minste motstand.
At obersten gjorde det, var kanskje ikke så urimelig. Han var jo nazist. Men Olav sjøl og de andre som ikke var det? Skulle ikke de ha gjort noe. Et lite øyeblikk stansa han opp for spørsmålet og ville ha klarhet. Men tankene greide det ikke. Dette med krig og forsvar, det var noe som de militære hadde å greie med. Han sjøl kom det liksom ikke ved. Langt inne i tankene et sted lå der likevel som ei uro, et ansvar og murra. Et krav til han sjøl. Men det hadde inga makt til å vinne fram.
Det var kommet mye folk ut. De seig att og fram i gatene og sto i små flokker og snakka lågmælt. Alle var kalde og rolige. Liksom tyskerne ikke var noe å bry seg om. Det slo ned i Olav: Var de fordi de var så modige? Eller var det med dem som med han sjøl at de ikke evnet å fatte hva som gikk for seg.
Han gikk bort til en liten flokk som sto borte på torget. Kanskje de hadde hørt noe mer.
Det ar som han tenkte. Heile byen var besatt av tyskere. En times tid kanskje. Så var det gjort. De norske soldatene hadde ligget i stillingene sine og venta på ordre om å skyte. Men ordren kom ikke. Troppene som kom til Elvegårdsmoen fram på morgenen, ble møtt på kaia og avvæpna etter hvert som de kom i land.
Hvorledes hadde det kunnet gå til. De spurte hverandre. Men ingen kunne gi svar.
Og obersten? Han som hadde øverste kommandoen over forsvaret! – De spytta det ut inett og hatefullt. Ryktene gikk. Noen meinte de hadde sett ham i en bil sammen med en tysk militær tidlig i natt. Det var iallfall før det første skottet falt. Eller var det etter? De var ikke så helt sikre lenger. Men trulig var det før. Han hadde overgitt byen uten kamp og skulle være fanga.
Fanga? De la all sin hån og forakt i ordet. Han satt nok nå i velkomstmåltid sammen med vennene sine. Der var han forresten sikrest nå. De norske troppene i byen hadde fått ordre om å overgi seg. De var avvæpna og permitterte. De fra Elvegårdsmoen var internert i Skolegården.
Bare Kaptein Omdahl med sytti mann hadde kommet seg unna. De hadde ligget i jernbanens lokomotivstall. Da Omdahl skjønte at obersten ville overgi byen, tok han med avdelinga si opp etter jernbanesporet som går gjennom byen. En tysk patrulje fulgte etter og prøvde å stanse dem. Men de slo seg igjennom. Det skulle være falt seks tyskere. På jernbanelinja ei mils vei ovafor byen hadde Omdahl og guttene hans satt seg fast og ville ta kampen opp.
Olav sto og hørte det og kjente det som han fikk tak i noe han kunne holde seg fast i. I et blink kjente han at det var slik det måtte være. Vi måtte ta kampen opp. Sette oss til motverge. Som Omdahl og guttene hadde gjort. Og som de om bord i «Eidsvoll» og «Norge».
Noen tyskere gikk rundt og slo opp store kvite plakater med rød rand omkring. Noen gikk bort og leste.
«For å foregripe et engelsk angrep har sterke tyske militære enheter i dag tatt de viktigste militære objekter i Norge og Danmark i besittelse for derved å beskytte de norske og danske kongerikers nøytralitet.
Om disse forholdsregler blir det tida truffet overenskomst mellom den tyske riksregjeringen og den kongelige norske regjering.
Av hær og flåte må det ventes at enhver aktiv eller passiv motstand uteblir. Den vil være fulkoment nytteløs og blir brutt med alle maktmidler………
Den tyske kommandør»