Wiker5's Blog

Hver gang jeg kommer sørfra til min hytte på Øyjord, er Seines skole den første bebyggelsen jeg treffer på. I mine unge dager var jeg på skolen med min bestemor som holdt foredrag om sin store Amerika-reise, mens jeg viste bilder fra California til forsamlingen. Skolestua var ikke så stor den gangen, men mange mennesker fra Seines, Leirvik og Øyjord hadde kommet for å høre på. For min bestemor var det nok ekstra hyggelig å få stå på kateteret på den skolen hun var en av de første elevene.

I 1889 ble den norske folkeskoleloven vedtatt som gav lik rett til skolegang for alle barn i Norge. Med den nye folkeskoleloven i 1889 ble enhetsskolen etablert som prinsipp i det norske skolevesenet. Barn fra alle samfunnslag skulle gå i samme skole. Folkeskolen skulle også gi alle muligheter for videre skolegang. Forskjellen mellom byskolen og landsskolen skulle minskes. Det skulle ikke lengre være omgangsskole, men skolen skulle ha fast tilholdssted og skolebygning. Fra  1889 skulle den offentlige skolen ikke hete allmueskolen, nå skulle folkeskolen  bygges !

I herredsstyret i Ankenes kommune ble det vedtatt at det skulle føres opp en skole for barna på nordsiden av Rombaksfjorden. For mange kan det i dag virke underlig at man la denne skolen midt ute i skogen, langt fra annen bebyggelse. Selv etter at det ble fergeforbindelse til Øyjord, var det ikke naturlig at man la den nye riksveien forbi skolen, så hvorfor ble Seines skole liggende så langt unna allfarveien ?

De tre vise menn.  

Da Herredsstyret bestemte at det skulle oppføres en skole, utnevnte de tre menn til å finne den rette plassen for denne skolen. En av disse var Markus Christensen, som bodde på Seines. Han var kjent som en klok og rettskaffen mann, som også var medlem av herredsstyret. Han hadde en bror, Henrik Christensen, som hadde skaffet seg gård på Øyjord. Den tredje broren, Benjamin Blom Christensen, hadde giftet seg til gård i Leirvik. Det ble disse tre menn som skulle komme med forslag om hvor skolen skulle ligge. Øyjord var ikke blitt noe naturlig tettsted, så de tre vise menn tenkte da som følgende. Våre barn bør ha omtrent like lang skolevei, hva om vi legger skolen midt mellom de tre gårdene våre. Dette ble det enighet om, og dermed ble den nye skolen plassert der den nå ligger, midt mellom Øyjord, Seines og Leirvik, og her ble den liggende i 110 år før den nye tidens effektivitets- og kostandssamfunn ikke lengre hadde råd til en slik liten grendeskole.

På denne skolen hadde min bestemor, Johanna Wiker, sin første skolegang. Hennes bestefar var Henrik Christensen på Øyjord. Omtrent samtidig med henne gikk forfatteren Andreas Markusson på skolen. Hans bestefar var Markus Christensen. Andreas Markusson har i boka Høstnatt et kapittel om en skole og noen elever hvor nok inntrykk fra hans egen skolegang er tydelig. Om skolen heter det :

Det var den siste vinteren han gikk på skolen. Skolehuset stod oppe i marka, midt i ville skogen, en halvtimes vei fra folk. Det hadde snødd hele natta, og enda seig snøen ned i store, våte filler. De grynte til knes heile skoleveien. Ho Lang-Johanna hadde så vidt fått det til å brenne i den melteråe isterbjerka han Anton hadde kjørt dit. Likevel var de fleste kommet.

Der var et hus. Ungene stimte omkring som en forskremt saueflokk, høyt og lavt, over benkene, rumsterte i skolekista og grov i kateterskapet. Gjorde kritttegninger i hendene og slo dem på ryggen til jentene, Jo, det var nydelige tegninger

Ingen sansa at ho Lang-Johanna gikk og ingen sansa å holde vakt ……De var alldeles besatt og glømte fullstendig at han Vold stod i gangen.

 Endelig kom han. Det ble lyttende stilt. Nils hadde på seg at nå skulle det skje noe galt igjen.

Da salma var sunget og Vold begynte å rope opp, spurte han hver enkelt :

– Var du med og holdt spetakkel ?

De fleste svart ja, eller at de var like gode alle. Noen sa ikke noe og så ned. Ingen slo seg unna. Da han kom til Nils, ble røsten mer høytidelig :

– Og så du, Nils ? Var du med ?

Resten av kapitelet forteller om et oppgjør mellom hovedpersonen Nils og lærer Vold, og er en rystende fortelling om skyld og straffesanksjoner som ble brukt i datidens skole.

Min bestemor, Johanna Wiker var bosatt på Øyjord, og hun gikk også på denne skolen ved århundreskiftet. Her er hva hun forteller om sin skolegang :

Jeg kunne lese da jeg var i femårsalderen og som niåring oppflyttet i storskolen. Vi gikk en måned på skolen og hadde en måned fri. Vi hadde ca seks timers dag, så de siste timene var lange, og da var det sang og jeg hadde ikke sangstemme, så det var triste greier. Vår lærer, Nicolai Dahl, var en alle tiders pedagog og han lært oss om alt, og jeg har enda den tro at hans make ikke har levd verken før eller etter.

I Leirvik og Seines skulle folk leve av å selge fisk og det var en mager levevei. Jeg husker at barna til de som var husmannsfolk mange ganger måtte være borte fra skolen da de ikke hadde sko eller klær til å være ute i når kulden bet i nesen. Noen hadde ikke mat med på skolen, og da var jeg snar til å dele maten min med dem. Jeg hadde ost, sylteflesk og rull på brødet. Jeg spurte Oluf en dag : Hva har du på brødskiva. Grøt, svart han.

Det var å gå den lange veien i all slags vær, men om vinteren gikk vi på ski. Vi fikk laget ski hos samene i Vassdalen, gode bjerkeski til den nette sum av kr 1,50. så ble det slått fast ei rem til foten, så en lang stav og utstyret var ferdig. Skisko vet jeg ikke om vi hadde, det var lugger som var det vanlige, det var raggsokker som mor strikket, så ble det satt en kalosjering rundt av sort ullstoff. Såler strikket vi sammen av mange lag ullstoff, helst med hyssing slik at det skulle bli sterkt. Det var ypperlige saker, varme og passet til skiene.

Det var alltid en dame som var ansatt som pedell, og var hun sen, så var det ikke varmt i stua. I en krok av skolerommet stod et bord med to kryss av bord til føtter. Der stod det ei sinkbøtte med vann og ei øse av jern som vi alle i tur og orden drakk av, men ingen tok sin død av det. Når det var ekstra kaldt, frøs vannhullet, så da var det smått med vann og da tinte vi vann på ovnen.

Lærer Nicolai Dahl var som sagt alle tiders lærer, han var ikke bare pedagog, men tok del i all slags fritidssysler. Noen slags in­strumenter fantes ikke, men så fant han på at alle skulle gå i samlet tropp til Seines. Der fantes det er gammel orgel i et hus og da ble det musikk til sangen, Dahl spilte selvsagt. Dahl var ikke en lærer som «jeg alene vite», men ofte behandlet han oss som jevnbyrdige. Når det ble skoleferie, sa Dahl at vi måtte lese litt hver dag, men det ble det liten tid til selv om lysten var der.

Nicolai Dahl var altså det første læreren på Seines skole. Han var fødd i 1873 og bodde på Trældal, og han var på den tiden folkeskolelærer og gårdbruker på gårdsnummer 27, bnr. 5 på Trældal. Han var gift med Olga Dahl, som var født i Namdalen og som også var lærer og gårdbrukskone.

De hadde fire barn i 1910, og to av døtrene, Borghild og Astrid var jo i en menneskealder kjente ”lærerinder” i Narvik.