Wiker5's Blog

I en ny, liten by langt mot nord er 18 menn forsamlet til et lystig lag. På et rikt dekorert bord med blomsteroppsatser og det norske flagg, ser det ut til å være rikelig med drikkevarer. De lystige mennene skåler med prominensen ved enden av bordet, og herren med ordensbånd til høyre har champagnen i handa klar til å bli skjenket.

Vi er på det gamle Grand hotell i Narvik en gang tidlig på 1900-tallet. På hotellet hadde de en «speilsal», og på ett av de to speilene i denne salen, kan vi se videre innover i salen. Bildet forteller ikke hvem herrene er, og hva det er de feirer, men de har vært så elskverdige at de har latt serveringspersonalet få være med på bildet. Den unge damen til høyre er også navnløs, men hun ble senere gift med Birger Hammarstrøm, som var sporskifter og konduktør og bodde alle sine dager i Taraldsvik. Birger var sønn av den svenske ralleren Johan Hammarstrøm fra Værmland.

Han og flere av sine svenske og norske arbeidskamerater hadde ikke mange år tidligere vært med på å bygge malmbanen, som gjorde Narvik til by i 1902.

Også da ble det holdt en fest. Ved innvielsen av malmbanen, ble det arrangert en fest for mange av de som hadde vært med på anlegget og byggingen av utskipningshavna. Det var ikke kommet opp noe Grand hotell på den tiden, så festen var litt enklere. Det var på den tiden ikke så mange forretninger i byen, og de som hadde kommet til Narvik, hadde heller ikke all verdens utstyr med seg. Det ble da bestemt at alle de som var på festen, skulle få ta med seg det bestikket og service som de hadde foran seg. For steinarbeideren Olof Johanson, som bodde bak i Framneslia i en enkel bolig, var dette en kjærkommen gave. Hvor pent eller forsiktig dette servicet ble brukt forteller historien ikke noe om, men de to drammeglassene overfor er bevart til dags dato, og er ved spesielle anledninger brukt av hans oldebarn.

Narvik er vel ikke kjent som byen med de store klasseskillene, men det kan likevel se ut som om det har vært en del forskjell på borgerskapet og slusken på denne tiden.

John-Henrik Johansen

(Oldebarn til Olof og nabo til Birger Hammarstrøm og kona i Taraldsvik. – ps. Som barn kan jeg huske Birger og kona i deres pensjonisttilværelse. Når pensjonen kom, kledde Birger og kona seg i sin fineste stas – svart frakk og kåpe- og med en stor svenskbag vandret de til byen for å gjøre sine innkjøp. Noen timer senere kom de glade og førnøyde slepende på en tung bag  tilbake til son bolig i Ibsens gate.)