Hvem tror du at du er ?
En ekte narvikgutt.
På 50- og 60-tallet var Narvik liksom byen i nord, og vi som var unge på den tiden la ikke skjul på at vi var av de beste i landsdelen. Vi hadde jernbane, bolaget, god råd og de beste fremtidsutsiktene. De andre byene i landsdelen hadde sine illeluktende sildoljefabrikker, mens vi kunne sette oss på toget og på få timer være i Stockholm eller København, mens de andre hadde en hurtigrute som nærmeste attraksjon. Harstad yppet seg med et fotballag, men vi hadde jo to, så også der var vi suverene.
Men tiden gikk, og Narvik ble en Terra- og robek-kommune, som ikke lengere har så mye å skryte av, og det er vel ikke det første man skryter av i dag at man er ekte «narvikgut». Likevel i en historisk sammenheng er det viktig å ha noen holdepunkter for hva som skal til for å kunne skryte på seg den tittelen.
Her er noen kriterier for at man skal kunne kalle seg narvikgutt :
- Du bør ha aner eller etterkommere som har tilknytning til Ofotfjorden.
- Du bør ha minst en svensk rallaslusk i slekta
- Du bør ha forfedre som var borger av Narvik by i 1902
- Du bør ha hatt noen i slekta som har arbeidet på bolaget eller jernbanen
- Du bør ha god kjennskap til Narvik og krigen
- Du bør ha hytte på fjellet eller ved sjøen
I det følgende skal jeg gjennom min slekt komme med betraktninger rundt dette, og kanskje trekke en konklusjon til slutt.
- Rundt 1660 står presten på Evenes Madtz Homle og ser etter to ungdommer fra Salten som skulle komme å bygge en ny kirke på Evenes. Den ene var Peder Braad Pedersen og den andre var Ingebrigt Olsen. Og disse to mennene skulle komme til å bli grunnleggerne av to slekter som skulle komme til å dominere handel og jektefart og det sosiale livet i fjorden i generasjoner fremover. Peder Braad Pedersen giftet seg inn i familier på Vidrek og gjorde stedet til hovedhandelssted for sørsiden av fjorden.
Ingebrikt Olsen slår seg ned på Tårstad, gifter seg inn i kjente og aktede slekter på Tjeldøye, og hans etterkommere gifter seg til makt og ære på Liland og Bjelgam, som ble hovedsete for handelen på nordsiden av fjorden. I flere generasjoner krangler de om handel og jektefart, men samtidig gifter de seg inn i hverandres familier, og danner på den måten en slags «klasse» av handelsmenn og skippere.
Etterkommerne etter Ingebrigt Olsen ble sittende på Bjelgam til 1830-årene, da familien Ravn overtok gården. Den siste av hans etterkommere på Liland var Peder Olsen Aas. Han hadde blant annet datteren Margrethe Bendicta Blom Pedersdatter, og hun fant kjærligheten lengere inn i fjorden hvor hun ble gift med Christen Hansen fra Leirvik.
Dette paret fikk tre brave sønner, som kan sies å være stammen av befolkningen på Seines, Øyjord og Leirvik. Markus Christensen slo seg ned på Seines og er forfaderen til den store Markussen-slekta. Benjamin Blom Christensen slo seg ned i Leirvik, og eide også store deler av Rombaksbotten.
Henrik Christensen kjøpte seg til eiendom på Øyjord, og ble faderen til Henriksen-slekta.
Hans datter Henriette er min oldemor, og det skulle da borge for mine rettigheter som Ofotenværing.
- Svenske aner.
Henriette Christensen var forlovet med en fra Veggen, men da det kom svenske rallare til Øyjord på fest, ble hun kjær i Erik Wiker fra Wærmland. Forlovelsen ble hevet, og Henriette giftet seg med Erik og de slo seg ned på Øyjord, hvor Erik ble en aktet arbeider og jordbruker, Det er ikke mye dyrket mark igjen der, men de overgrodde engene som finnes, var det Erik som i sin tid brøt opp. Erik hadde brutt opp fra Bergslagen hvor den rike gruvedriften i distriktet gikk mot sin slutt.
Familien fikk mange barn, og ett av barna var Johanna. Hun ble gift med Ottar Johansen, som var sønn av nok en svensk rallare.
Olof Johanson kom fra Uddevalla og fra 1878 arbeidet han på forskjellige anlegg over hele Norge. Familien har tatt vare på hans arbeidsbøker, slik at en kan følge i hans fotspor til han slår seg ned i Narvik. Gjennom William Spear og arbeid på Brettesnes kommer han til Narvik og får viktige oppdrag for byggingen av bolagskaia og byggingen av vannverk i Tøttadalen. Olof var god til å svare for seg og under byggingen av bolagskaia fikk han påtale av en ingeniør for at han røykte pipe under arbeidet, men Olof svarte at den henger godt der den henger, og siden var det ikke mer snakk om det (typisk narviks frekkhet!).
Men det skulle bli mer svensk innblanding. Min mor kom fra en slekt som hadde kommet fra Haversand i Lofoten for å søke arbeid på anlegget. Karen og Andreas Eilertsen fikk seg et lite krypinn på Hunndalen, hvor han drev med hestetransport på Ofotbanen. De flyttet etter hvert til byen og slo seg ned i Sandmyrsveien, og både Karen og Andreas tok del i det politiske arbeidet i byen. Han var med i Arbeiderpartiets første kvinneforening, mens han var medlem av Avholdspartiet.
Karen og Andreas hadde en datter, Agnes, som vel traff en svenske på fest i Narvik, og det ble det barn av. John Westberg var en kort tid i Narvik, men fikk min mor med Agnes før han dro sin kos til Amerika og endte sine dager der ,så det ble besteforeldrene som måtte ta seg min mor og andre barn.
Dermed skulle vel min andel av svenske rallarslusker og andre anleggsarbeider var mer en velfylt.
- Under 50-årsjubileet for Narvik by, ble det gitt et diplom til de som var borgere av byen på det tidspunktet. Min Bestefar, Ottar Johansen, fikk et slikt diplom.
- Bolagsarbeidere
To av mine oldefedre var altså bolagsarbeidere. Oluf Johanson var blant annet med på å bygge steinvelvingene i den første malmkaia. Han var en meget dyktig steinarbeider og hans oppgave var blant annet å få på plass den siste steinen i velvingen, som gjorde at hele buen ble bundet sammen.
Hans sønn Ottar fortsatte i sin fars fotspor, og ble snekker på bolaget. Bolaget hadde da egen snekkerskole hvor de unge lærlingene fikk opplæring, og senere hadde han sitt arbeidsfelt ute på malmkaia.
Selv arbeidet jeg på 60-tallet flere somrer i opplaget. Det var noen av de fineste sommerjobbene du kunne ha. Mye tungt skiftarbeid, men lønna var meget god, og så var det noen herlige arbeidskammerater en fikk omgås. Her var det en blanding av originaler på mange felt, tidligere nazisympatisører, gamle Brochmanianere,dyktige laksefiskere og en hel haug med laksefiskeksperter men med lite fangst, sinte formenn,utspekulerte spritsmuglere fra malmbåtene, gammelordføreren på Ankenes, og arbeidere vi så når skiftet startet og som forsvant i malmhaugene til skiftet var ferdig, og alle med sine kallenavn, «fiskebjarne», «nisse»,spinoza og hva de nå alle ble kalt. Der var det medlemskapet i boks.
- Krigen Ingen ordentlig narvikgutt glemmer ikke hendelser fra krigen. Min far var tidlig oppe og fulgte hendingene 9. april. Senere måtte familien flykte ut av byen, og i kapellet på Elvegård i Skjomen, i sportsutsstyr og søkkvåte beksømstøvler ble mine foreldre gift. Bestefar Ottar var igjen i byen for å ta vare på hus og eiendom, og måtte etter hvert ha et «schein» fra de tyske myndighetene for å få lov til å være der.
Etter krigen fant vi gutter i Taraldsvik mange fine tyske militæraffekter som vi kledde på oss og marsjerte nedover Ibsens gate i, men fortere en svint ble vi hanket inn og fikk ordre om at slik lek ville de voksne ikke tillate.
- Hytte
I Narvik går man ikke på restaurant, men i helgene skal alle på hytta. Min far kjøpte en tyskerbrakke etter krigen, og av den ble det både hus i Bjørnsons vei, verksted i Falkbergets gate og hytte på Haugfjell. Og hytte på Øyjord hadde familien helt fra 1929.
Med det skulle medlemskapet i klubben for narvikgutter være oppfylt, og jeg erklærer meg herved som ekte narvikgutt å være.
Men…….det er et lite aber med det hele !!!!!!
Jeg nå innrømme at jeg forlot byen som 19-åring og har de siste 50 årene bodd i Oslo. Der røyk det medlemsskapet. Men jeg har hvert år siden den tid gjennomsnitlig vært i byen ca 2 måneder,leser Fremover hver dag, det bør da telle med.
Bedøm selv, men patriot kan man vel få lov til å være
Wiker5's Blog 
Legg igjen en kommentar